Debatt

Løfterik uttalelse fra Gunnar Sønsteby

Rød-dommene betyr solidaritet med gjerningsmennene.

knut rød-saken

Gunnar Sønstebys uttalelser om politiinspektør Knut Rød i Morgenbladet 1. desember er meget interessante. Særlig i forbindelse med at Odd-Bjørn Fure ved Holocaust-senteret på et seminar 30. november uttalte at frifinnelsen av politiinspektøren etter krigen utgjorde det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie.

Også Viktor Linds nylig avdukede anti-monument reiser helt konkrete spørsmål om disse rettssakene. Monumentet vil stå så lenge denne dommen står. Det er i denne forbindelse at Gunnar Sønstebys uttalelse er så løfterik.

Politiinspektør Knut Rød organiserte arrestasjonen av norske jøder i Oslo-området høsten 1942 og overleverte 532 kvinner, menn og barn til Gestapo på havna, hvor de umiddelbart ble ført om bord i fangetransportskipet Donau. Han var jurist og politiembetsmann fra før krigen og i likhet med andre Statspolitifolk medlem av NS. Han benektet etter krigen at han var antisemitt. Etter at han fullførte jusstudiene i 1927 begynte han som betjent hos politimester Johan Søhr i Aker, som imidlertid var en kjent og beryktet antisemitt.

Politiinspektør Knut Rød ble etter krigen frikjent i to lagmannsrettssaker i 1946 og 1948 og han fikk også, riktignok etter dommen, igjen sin stilling ved Oslo politikammer. Professor Knut Sveri skrev i 1982 en artikkel om rettssakene. Den står i festskriftet til Johs. Andenæs' 70-årsdag. Det var nok med velberegnet hu at rettssosiologen valgte dette som emne for sin festskriftartikkel. Andenæs hadde i 1979 utgitt Det vanskelige oppgjøret, ei bok om rettsoppgjøret etter krigen, som han i det store og hele gikk god for, men hvor straffeforfølgelsen av de ansvarlige for jødeforfølgelsene under krigen ikke er tatt opp som et emne.

I en note skriver rettssosiologen Sveri at hans artikkel er “inspirert” av Andenæs’ bok, men det er åpenbart at artikkelen er en svært så rammende kritikk av den.

Både i lagmannsrettsdommen av 4. februar 1946 og av 9. april 1948 fant retten at de bistandshandlingene Knut Rød hadde ytt fienden var gjort “utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeid til beste for motandsbevegelsen og Hjemmefronten” (1946) og at “de handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid” (1948).

Det påfallende ved rettssakene, som Knut Sveri også bemerker, er at dommene i svært liten grad går inn på hvilke bestemte tjenester Knut Rød ytte motstandsbevegelsen.

Politiinspektør Rød planla og gjennomførte arrestasjonen og overleverte 532 nordmenn til Gestapo 26. november 1942. I dommene ble dette sett på som bistandshandlinger av ubetydelig art, målt mot det betydelige motstandsarbeidet han hadde gjort. Men i rettssakene kommer det ikke tydelig fram hva dette motstandsarbeidet skulle ha bestått i.

Problem nummer 1 er at det hersker en mildt sagt betydelig asymmetri mellom dokumenterte bistandshandlinger til fienden og dokumenterte motstandshandlinger. De onde veier mer enn de gode.

Problem nummer 2 er at det finnes visse handlinger som er så forferdelige at de ikke kan oppveies av gode handlinger. Det var dette lagdommer Cappelen mente. Riksadvokaten var av samme oppfatning og anket frifinnelsen til Høyesterett, som støtte anken og sendte saken tilbake til ny behandling i lagmannsretten, som igjen frifinner politiinspektøren.

Jeg tror ikke rettssosiolog Knut Sveri var klar over at Gunnar Sønsteby i 1960 skrev om Knut Rød i sin erindringsbok fra krigen, Rapport fra "Nr.24". Her heter det: "En viktig hjelp for oss var forbindelsene i Statspolitiet. Det var en vanskelig jobb og et stort ansvar disse karene påtok seg. Uten tvil fikk deres familier lide fordi de fleste mennesker trodde å vite med sikkerhet at de var nazister. Jeg hadde først og fremst kontakt til Mathias Løvstuhagen, som igjen opererte med Roald Justad, Leif Strenge Næss, Petter Kittelsbye, Frank Myrvold og Knut Rød."

Gunnar Sønstebys erindringsbok har kommet i seks norske og to engelske utgaver. Det står ikke ett ord i boka om at politiinspektør Knut Rød hadde hatt noe som helst med arrestasjonen av de norske jødene å gjøre. Det er bemerkelsesverdig at jødeforfølgelsene ikke nevnes i det hele tatt i den kanskje mest autoritative erindringsboka om motstandsbevegelsen under krigen.

Det er forsvaret av politiinspektør Knut Rød i dette avsnittet som har fått meg til å hevde at det er vanskelig å forstå at den største krigshelten kan falle om halsen på politiinspektøren som i dag framstår som en av de største krigsforbryterne. Dette er ikke kritikk, jeg sier bare at jeg ikke forstår det.

Bare en håndfull av de norske jødene som ble deportert med Donau unngikk gasskammeret eller annen voldsom død og vendte hjem. Hvordan kjennes det for etterkommerne og slektninger av de drepte og de overlevende å lese i krigsheltens bok om lidelsen politiinspektør Knut Rød ble påført fordi folk trodde han var nazist? Han meldte seg frivillig inn i Nasjonal Samling.

I det neste avsnittet i boka si forteller Gunnar Sønsteby hva slags hjelp hjemmefronten fikk av sine kontakter: “Omgangen med karene i Statspolitiet sikret oss til enhver tid en viss oversikt over motstanderens arbeidsmetoder. Riktignok ble Statspolitiet av tyskerne ikke satt inn på de viktigste sakene, men tross alt var det meget de visste om mange av de personer som ble arrestert. Vi fikk ofte også rede på hvilken avdeling som behandlet saken, og av det kunne vi straks regne oss til hva vedkommende var tatt for.”

Dette er en konkret opplysning av stor betydning. Motstandsbevegelsen fikk vite hvilken avdeling som skulle behandle saken til en arrestant, av det kunne de slutte seg til hva vedkommende var siktet for, dermed visste de også hvilke andre personer som var i fare, eventuelt ikke var i fare. Jeg tror ikke noen vil si at denne utvilsomme hjelpen til motstandsbevegelsen er av en slik art at den kan veie opp for forfølgelsen av de norske jødene i Oslo-området (jfr. problem nummer 1).

Det er imidlertid en merkverdighet med dette siste avsnittet. Statspolitiet ble ikke "satt inn på de viktigste sakene," står det i boka. Fra hvilket perspektiv er det Gunnar Sønsteby resonnerer her? Var ikke forsøket på å utrydde de norske jødene et viktig anliggende under krigen? Var ikke dette også en stor og viktig oppgave for statspolitiet?

Det interessante med Gunnar Sønstebys uttalelser i siste nummer av Morgenbladet er at han nå ikke lenger synes å gå god for politiinspektør Knut Rød slik han gjorde da han skrev Rapport fra "nummer 24". Det virker som om han nå ville ha formulert seg annerledes enn i boka.

Det må ses på som et viktig utspill fra Gunnar Sønsteby til på en eller annen måte å få omstøtt dommene fra 1946 og 1948 som ikke bare utgjør et rettshistorisk nullpunkt, men avskyelige og utålelige monumenter over ansvarsfraskrivelse, feighet og solidaritet med gjerningsmennene i stedet for med ofrene.

Espen Søbye

Mer fra Debatt