Debatt

Hva er "det internasjonale samfunn"?

Alle snakker om det, men vet noen egentlig hva de snakker om?

Politikere, kommentatorer og akademikere viser stadig oftere til "det internasjonale samfunn" når det er snakk om hvordan det skal reageres på internasjonale politiske begivenheter. Såpass ulike personer som George W. Bush, Kofi Annan, Jonas G. Støre, Thomas H. Eriksen og Jostein Gaarder har alle dette uttrykket på repertoaret. I forbindelse med Nord-Koreas atomprøvesprengning og Irans atomprogram kan man ikke unngå å legge merke til hvor hyppig uttrykket brukes. Så vant er vi blitt til å høre om det internasjonale samfunn at vi knapt stiller spørsmål ved uttrykkets meningsinnhold. Men skjønner vi egentlig hva som menes? Eller er det internasjonale samfunn blitt en talemåte som tilslører virkeligheten og slik forhindrer forståelsen av reelle handlingsalternativer? Vet i det hele tatt noen hva det internasjonale samfunn er?

Bruk av vage begreper kan ved første øyekast se ut til å være et problem forbeholdt akademiske presisjonsdebatter. Det er ikke riktig. Offentlig meningsutveksling og politisk kommunikasjon og handling lider også skade hvis begrepene man bruker er tåkeleggende. Det er et åpenbart problem hvis folk snakker et språk ingen egentlig forstår. Minst fire problemer knytter seg til bruken av uttrykket det internasjonale samfunn.

For det første er det ingen enighet om hvem som utgjør det internasjonale samfunn. Uttrykket brukes vilkårlig om en diffus mengde aktører av svært ulik art. Det eneste de har til felles er at de på en eller annen måte antas å delta i den globale samhandlingen. Det er derfor ingen forunt å vite om uttrykket refererer til stater, organisasjoner, pressgrupper, selskaper, nettverk eller individer. Et uttrykk som viser til alt, viser samtidig til ingenting.

I Dagbladet 24. april skrev Jonas G. Støre: “Etter valget [i Palestina] sa det internasjonale samfunn fra til det nye flertallet at døren sto åpen for samarbeid og direkte økonomisk støtte til selvstyremyndighetene dersom det lever opp til tre grunnholdninger … Norge har siden februar sluttet seg til dette synet …”

Hvem konkret var det som “sa” fra om dette? Hvem sitt syn var det Norge sluttet seg til? Det er ikke godt å vite. Hvis Utenriksministeren egentlig mener FN, bør han for klarhetens skyld si FN. FN vet vi i det minste hva er.

For det andre er det problematisk å snakke om det internasjonale samfunn som en samstemt enhet. Uansett hvem man måtte mene utgjør det internasjonale samfunn finnes trolig knapt et eneste internasjonalt stridsspørsmål der alle aktørene i dette samfunnet er enige om alt. Samstemmighet er et ideal som sjelden virkeliggjøres i internasjonal politikk. Ofte skyldes manglende samstemmighet at gode grunner taler for ulike, og kanskje motstridende handlingsalternativer.

Politikk handler blant annet om å løse slike dilemmaer. Dilemmaer har ikke entydige svar. Derfor er samstemmighet uvanlig. Ved å vise til det internasjonale samfunn som en samstemt enhet tildekkes forekomsten av motstridende synspunkter. Slik forsvinner viktige nyanser, og dermed realismen, fra debatter.

I et internasjonalt miljø bestående av aktører med ulik religion, livsanskuelse og verdivurdering vil det uunngåelig finnes flere motstridende meninger som alle fortjener å bli hørt. Den vrimmel av perspektiver som til enhver konflikt artikuleres av aktører lokalt, nasjonalt og globalt, bør ikke gjengis som én stemme, uttalt av en ubestemmelig abstrakt aktør som ingen helt vet hvem er.

Se på følgende eksempel: I International Herald Tribune kunne man 11. september lese om steile meningsulikheter i spørsmålet om hvordan man skal respondere på Irans atomprogram. EUs forhandlingsrepresentant, Javier Solana, argumenterte for fortsatte diplomatiske samtaler, mens USAs forhandler, R. Nicolas Burns, argumenterte for å innføre sanksjoner. En rekke mellomposisjoner, tilkjennegitt av andre lands diplomater, blir også rapportert. Artikkelen dokumenterer at posisjonene er mange og ulike. Det er også naturlig i et så vanskelig spørsmål. Likevel uttaler Burns: “Det internasjonale samfunn er samstemt over Iran.” Slik kamuflerer han uoverensstemmelsene.

For det tredje er det misvisende å snakke om det internasjonale samfunn som en selvstendig handlende enhet. De fleste vil være enig i at alle sosiale begivenheter i siste instans kan føres tilbake til handlinger utført av enkeltpersoner. Samfunn som sådan kan ikke handle. Betrakter man det internasjonale samfunn som en handlende aktør forsvinner muligheten for å plassere praktisk og moralsk ansvar.

Thorbjørn Jagland skrev 25. juni i Aftenposten: "Når det nå fra flere og flere hold i [Midtøsten-]regionen ropes på en internasjonal fredsstyrke, er det en anerkjennelse av at det internasjonale samfunn har rett til å intervenere. Dette bør det internasjonale samfunn bruke med fasthet og upartiskhet til å påføre regionen politiske prosesser som kan føre frem til fred." Måten Jagland her viser til det internasjonale samfunnet på gir ikke grunnlag for å holde noen praktisk eller moralsk ansvarlig for hvorvidt fredsstyrken blir en realitet. Jagland synes å se bort fra at det internasjonale samfunn ikke er en handlende enhet og i særdeleshet ikke en enhet som kan handle med "fasthet og upartiskhet".

Et samfunn defineres gjerne som et fellesskap av individer som deler noen viktige verdier, interesser og institusjoner. Det er grunnlag for å hevde at det eksisterer ulike internasjonale fellesskap om sentrale normer og institusjoner. Brukt med forsiktighet og presisjon kan uttrykket være beskrivende for enkelte trekk ved dagens internasjonale miljø. Så lenge det hersker usikkerhet om hvem som utgjør samfunnet er det likevel vesentlig at man ikke besjeler samfunnet og gir det individuelle kvaliteter. Da vet man ikke lenger hvem som skal stilles til ansvar for det som blir gjort, eventuelt ikke gjort, i dets navn.

Besjeling av kollektiver lar seg forsvare når kollektivet gis konkret innhold og er tilkjent faktiske handlingsmuligheter. Tilfeller der en identifiserbar beslutningsstruktur foreligger, slik det gjør i stater og organisasjoner som EU, NATO og FN, gir det mening å hevde at enkeltpersoner representerer et kollektiv. Presidenter, statsministere og generalsekretærer kan handle på vegne av sitt kollektiv og for eksempel beslutte å sende militære styrker til Sør-Libanon, selv om det er uenighet innad i kollektivet.

Slik tar bestemte aktører ansvar for at noe blir gjort. Det internasjonale samfunn har ingen tilsvarende mulighet til handling. Ved å vise til det internasjonale samfunn som en aktør som forventes å handle, kan det bli lettere for aktører som faktisk er handlingsdyktige å unnlate å handle, særlig i situasjoner der de kvier seg. Ansvar pulveriseres når det delegeres til en abstrakt aktør.

For det fjerde er bruken av det internasjonale samfunn problematisk fordi uttrykkets positive klang blir utnyttet. Samtidig er kanskje dette en viktig grunn til at uttrykket er blitt så populært, blant annet i norsk debatt. Man risikerer at enkelte påberoper seg det internasjonale samfunns støtte uten grunnlag.

Fordi forestillingen om det internasjonale samfunn vekker uforbeholden sympati og positive assosiasjoner til samarbeid, fred og dialog går det inflasjon i termen. Det internasjonale samfunn blir et strålende retorisk redskap for å få argumenter til å fremstå som vektige. Utrykket klinger i manges ører som en ufeilbarlig sannhetsgarantist. Det er både paradoksalt og uheldig at det å referere til en aktørvrimmel man ikke helt vet hvem er, gir ens argumenter tyngde.

Hvilken garanti har man for at det internasjonale samfunn har rett? Hvordan kommer det frem til en mening? Er det demokratisk? Resonneres det pliktetisk eller konsekvensetisk? Hvilken religion sverger det internasjonale samfunn til? Før det gis svar på slike spørsmål gjør man klokt i å bevare en reflektert skepsis hver gang noen viser til det internasjonale samfunn for å styrke sine argumenter.

I en realitetsorientert debatt om internasjonal politikk vil det i de aller fleste tilfeller finnes konkrete alternativer til uttrykket det internasjonale samfunn. Om uttrykket likevel blir brukt, er det grunn til å være særlig oppmerksom på argumentasjonens innhold.

Mer fra Debatt