Annonse
04:00 - 06. januar 2006

Har dypøkologien en fremtid?

Arne Næss’ dypøkologi må endre kurs på flere områder om den fortsatt skal være en premissleverandør for videreutvikling av menneskenes forhold til naturen.

Dypøkologi: Arne Næss regnes som grunnleggeren av dypøkologien. Denne tankeretningens sentrering rundt ikkeantroposentrisme gjør den lite egnet til å gi svar på mange av dagens presserende problemer knyttet til miljø og utvikling, mener kronikkforfatteren. Foto: Per Løchen/Scanpix
Annonse

Det har de siste årene vært mye blest rundt filosofen Arne Næss. Blant annet har han skrevet flere bøker som har hatt mange lesere, og han er blitt hedret med priser og utmerkelser: Nordisk Råds miljøpris for 2002, årets Peer Gynt for 2004, og i februar 2005 ble han tildelt St. Olavs Orden. Nylig utkom også The Selected Works of Arne Næss (SWAN) i ti bind på Springer Forlag. Denne utgivelsen rommer en omfattende samling av Næss’ publiserte og upubliserte arbeider. I disse dager forbereder dessuten Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, å opprette Arne Næss Chair in Social Justice and the Environment. Formålet med denne Chair er å invitere fremtredende internasjonale forskere til et opphold ved SUM, for å engasjere seg i Næss’ tenkning. Det inviterer samtidig til refleksjon omkring Næss’ miljøfilosofiske tenkning og engasjement. Det følgende er i så måte et forsøk på å rette et kritisk søkelys på dypøkologien og dens fremtid. Min påstand er at dypøkologien, hvis den i fremtiden skal være en premissleverandør for videreutvikling av vårt forhold til naturen, må endre kurs på vesentlige områder.

Arne Næss regnes som grunnleggeren av dypøkologien, en bevegelse som ser det som sitt viktigste formål å beskytte naturen mot skadelig menneskelig innblanding. Begrepet “dypøkologi” ble lansert i 1973, i hans programartikkel “The Shallow and the Deep, Long-Range Ecology Movement: A Summary”. Den dypøkologiske bevegelse har sine støttespillere og bidragsytere i flere land, og har gitt opphav til mange artikler, bøker, konferanser, aksjoner med mer. Den hadde sin store blomstringstid på 1970–80-tallet, men nyter i dag mindre oppslutning.

Næss har siden 1970-tallet vært en aktiv pådriver for at naturen bør beskyttes mot (unødig) menneskelig inngripen. Som en tilhenger av den dypøkologiske bevegelse er Næss å regne som en tilhenger av det som gjerne kalles ikke-antroposentrisme, og en kritiker av antroposentrismen. Kort fortalt hevder ikke-antroposentrismen at naturen i vid forstand har en verdi i seg selv uavhengig av menneskelige formål, mens antroposentrismen hevder at kun mennesker har en slik egenverdi. Uten tvil representerer den sistnevnte posisjonen det fremherskende synet på naturen. Da Arne Næss formulerte sin dypøkologi, det han kalte Økosofi T (etter hytten hans Tvergastein på Hallingskarvet), var det blant annet som en reaksjon mot det han anså som både en urimelig og uansvarlig bruk av naturressurser for menneskelige formål.

I 1984 lanserte så Næss i samarbeid med George Sessions “den dypøkologiske plattform”, i form av åtte prinsipper som tjener som en felles plattform for den dypøkologiske bevegelse. Viktige momenter i disse prinsippene er:

1) At alt liv har en verdi i seg selv.

2) At rikdom og mangfold av livsformer realiserer disse verdier, og at dette også har verdi i seg selv.

3) At mennesket ikke har rett til å redusere mangfoldet av livsformer unntatt for å tilfredsstille vitale behov.

4) At befolkningsveksten må begrenses.

5) At dagens menneskelige inngripen i naturen er overdreven og destruktiv.

6) På det politiske plan, endring fra økonomisk vekst til bærekraftig utvikling, idealet om likevekstsamfunnet hvor produksjon svarer til konsumpsjon, fødselsrate svarer til dødsrate, konsumpsjon konsentrert om grunnleggende behov, bruk av intermediære teknologier, desentraliserte selvbergingssamfunn.

7) At fokus på livskvalitet bør erstatte dagens overdrevne fokus på levestandard.

8) At tilslutning til de åtte punktene forplikter til å handle for å iverksette nødvendige tiltak.

Næss og Sessions’ antagelse er at de som støtter den dypøkologiske bevegelse, mest sannsynlig vil kunne enes om noen av disse prinsippene, om ikke alle. Videre antar de at folk kan være enige om disse åtte prinsipper, selv om de er uenige om hvordan de skal gis en dyperegående begrunnelse. En kristen eller en buddhist kan ha forskjellige begrunnelser for den dypøkologiske plattformen, men likevel enes om dens innhold. Dette kan muligens forstås som en slags modell for en overlappende enighet analogt til det den amerikanske filosofen John Rawls i sin tid foreslo. Rawls antar at hvis det skal være en fellesmoral i et flerkulturelt samfunn, og den skal være bindende for alle parter, så må den bestå av normer og verdier som det er overlappende enighet om blant partene. Her er altså Næss pluralist.

Et vesentlig siktemål for dypøkologien er imidlertid å forflytte “miljøbevegelsen” fra antroposentrisme til ikkeantroposentrisme, eller fra grunn til dyp økologi. Disse skillelinjene mellom antroposentrisme (grunn) og ikke-antroposentrisme (dyp) gjennomsyrer hele dypøkologiens diskurs. Og det er grunn til å tro at mye av dagens diskusjon rundt vår tids miljøproblemer og utfordringer blir skadelidende som følge av dette. Hvis vi antar at to av vår tids største globale utfordringer er knyttet til overkonsumpsjon i de utviklede land, og underkonsumpsjon i utviklingslandene, synes ingen av disse problemene å ha noen umiddelbar forbindelse til skillet mellom antroposentrisme og ikke-antroposentrisme-skillet. Det samme gjelder en rekke andre problemer knyttet til miljø og utvikling.

På dette punktet er det derfor rimelig å komme med noen kritiske bemerkninger til dypøkologien. Et sentralt spørsmål i den sammenheng er hvem den dypøkologiske plattformen egentlig henvender seg til. I lys av skillet mellom antroposentrisme og ikkeantroposentrisme kunne det være fristende å spørre om den henvender seg til begge disse posisjonene, bare til en av dem, eller om den kun henvender seg til tilhengerne av dypøkologien? Jeg tror det er gode grunner til å anta det siste. Riktignok finner vi sympatisører blant ikke-antroposentrister, men generelt sett blir den møtt med skepsis fra folk som på ulike plan arbeider med miljøvern. Dette gjelder konservasjonister, økofeminister, fattigdoms- og andre miljøforkjempere. Et problem for dypøkologien er slik jeg ser det at den ikke makter å skaffe seg vid nok tilslutning til å ha tilstrekkelig gjennomslagskraft. Den er altså ikke pluralistisk nok.

Gitt det faktum at mange av dypøkologiens tilhengere ønsker å påvirke den moralske opinion – og bevege den i ikkeantroposentrisk retning – hvordan bør de gå frem for å oppnå dette? To hovedutfordringer står for meg som sentrale. For det første bør man antagelig overveie å avskaffe den dypøkologiske plattformen (i hvert fall som premissleverandør for diskusjonen), alternativt forsøke å reformulere den. Den har spilt en sentral rolle for mye av diskusjonen rundt vårt moralske forhold til naturen de siste 20 årene, men man må etter hvert se i øynene at den aldri vil kunne motivere særlig mange til kamp for naturen.

Hvis man skulle ta sikte på en reformulering av plattformen, ville man måtte utforme en langt mer global miljøetisk plattform som benyttet en mer nøytral normativ-politisk terminologi; om mulig en slags global ethic of the environment – som kunne vinne tilhengere både blant antroposentrister og ikke-antroposentrister. Hvilket bringer meg til det andre punktet. Jeg tror nemlig dypøkologiens fremtid i høy grad vil avhenge av dens evne til å tilpasse sitt syn og sine argumenter til det rådende syn.

Som et ledd i denne prosessen må den i større grad henvende seg til dem som godtar de konkurrerende antroposentriske oppfatninger. Og det dreier seg antagelig om et stort flertall, ikke bare i den norske befolkningen, men også internasjonalt. Hvis ikke vil dens forsvarere risikere å komme i samme situasjon som Fanden i Peer Gynt: “Se, det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregned sit Publikum.” Et elementært prinsipp i dialektikken og retorikken sier at et overbevisende argument må ta utgangspunkt i premisser som anerkjennes av det publikum argumentasjonen henvender seg til.

Hvis dypøkologiens tilhengere ønsker å bli en fortropp i endringen av den moralske bevissthet i retning av å ta større hensyn til naturen som helhet, gjør de klokt i å ta innover seg de utfordringene jeg har skissert ovenfor.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt