Diskusjonen om forholdet mellom stat og kirke i Norge er ofte en diskusjon på byråkratiets premisser. Den blir et spørsmål om "ordninger". Jeg mener at den rådende diskursen om ordninger sperrer for en grunnleggende viktig diskusjon om forholdet mellom religion og samfunn, både i et teologisk og i et allment perspektiv.
Gjønnes-utvalget har i form av NOU 2006:2 levert sin forutsigbare fremstilling av forholdet mellom kirke og stat i fremtidens Norge. Konklusjonen er tre ulike forslag til “ordning”. Flertallet vil ha “mellomløsningen”, en ordning der statskirken tas ut av Grunnloven, men får en fastsatt særlov av Stortinget. Et mindretall vil ha et fullt brudd uten særlov, og et spinkelt mindre mindretall vil at alt skal være som det er.
En statskirke som symbolet på enhetssamfunnet og den lutherske homogene kultur lar seg selvsagt ikke føres videre med nye samfunnsformer. Mitt poeng er imidlertid at denne byråkratiske argumentasjonen ikke nødvendigvis er teologisk uttømmende.
En av de viktigste begrunnelsene for en eller annen form for "statskirke" er tanken om "Kongen", eller staten, som en motvekt til den geistlige arroganse og det indrekirkelige hierarki. Den konkret historiske utviklingen av statskirken i Danmark/Norge etter innføringen av reformasjonen overførte jo mye av den kirkelige makt både over skolen og helsevesenet til "Kongen", det vil si maktsfæren utenfor den geistlige. Og Kongen skulle utnevne superintendenter, dvs. biskoper. Ut fra en rent historisk betraktning er det fort gjort å se på dette som en styrking av Kongens makt over kirken, og dette er jo som regel stadig hovedbegrunnelsen for å oppløse statskirken. Den må bli såkalt fri fra staten. Problemet med dette argumentet er at det ikke tar det allmenne prestedømme på teologisk alvor.
Det gyldige teologiske argumentet er at det geistlige hierarki og den indrekirkelige makt fortsatt trenger et korrektiv. Det er som sagt en rekke ubestridelige, historiske maktargumenter som gjorde at reformatorene flyttet den geistlige makten til Kongen. Men den teologiske grunnen var jo at geistligheten og kirkehierarkiet ikke kunne representere kirken i en luthersk tenkning om kirken. I en luthersk kirke er det kirkelige og geistlige hierarki et problem. Problemet er selvsagt ikke at det finnes et slikt hierarki, alt annet er utopisk. Problemet er at dette hierarkiet har innflytelse ut over det det er satt til å ha innflytelse over.
Da reformatorene overførte ansvaret for skole og helse til Kongen, var det for å vise at ansvaret for samfunnet, fra et kirkelig perspektiv, skulle ligge hos borgerne, ikke hos presteskapet. Og på samme måte kan man argumentere for at overføringen av bispeutnevnelser fra Paven til Kongen, innebærer å forankre kirkens ledelse i det allmenne prestedømme og ikke i geistlig-heten. Det allmenne prestedømme er et sentralt punkt i luthersk teologi og innebærer at det ikke finnes noen privilegert posisjon overfor Gud. Alle døpte har det samme privilegium. Og derfor kan ikke geistlighet eller kirkehierarki være noen egen stand i samfunnet. Slik sett er både overføringen av ansvaret for skole/helse til Kongen og avvisningen av det geistlige hierarki et viktig bidrag til de egalitære og demokratiske tradisjoner som finnes i vårt land.
Historisk vet jeg som alle andre at det også finnes en rekke maktpolitiske grunner til at en slik overføring av makt skjedde. Men det kan ikke forhindre oss i dag fra å tolke hendelser teologisk eller gi en teologisk argumentasjon ut fra dagens situasjon. Og slik det kan se ut i dag, er det gode grunner til hele tiden å være bekymret for at det kirkelige hierarki og geistlighet stadig vil ha tilbake noe av den makten de faktisk mistet med reformasjonen og ved statskirken i Danmark/Norge. De tradisjonelle norske statskirke-motstanderne har i mer enn hundre år hevdet at statskirken må oppløses fordi staten ikke lenger kan representere det allmenne prestedømme. I 1536 var Kongen og staten "kristen". Det er den ikke lenger, og da kan ikke staten lenger representere noe den ikke er. Dette er grunnen til oppbyggingen av en ny struktur innenfor Den norske kirken, den såkalte rådsstrukturen. Menighetsråd, bispedømmeråd og til slutt Kirkeråd og Kirkemøte skulle være de aktive kristnes måte å utøve kirke og bygge fellesskap med. Selv om et overveldende flertall døper sine barn, bør innflytelsen gis til de aktive gjennom rådsstrukturen.
Men igjen glipper poenget: Når det er så viktig med demokrati i en luthersk kirke, er det først og fremst for å gjøre tanken om det allmenne prestedømme til en sosial realitet. Det allmenne prestedømme svinner fort hen til å bli en rent åndelig størrelse uten noen sosial forankring. Men reformatorene i Danmark/Norge endret ikke bare “kirken” i 1536. De endret hele samfunnet for å vise at den nye kristendommen hadde klar samfunnsmessig betydning.
Det er "Kongen" som verner av det allmenne prestedømme som er det teologisk signifikante og viktige i en teologisk diskusjon om statskirken. Og dette argumentet er større enn spørsmålet om å gi de døpte innflytelse. Det handler om å gi kropp til en radikalt åpen institusjon som alltid trues av tendensen til å reduseres til en tradisjonell hierarkisk organisasjon. Statskirkemotstanderne trekker igjen og igjen frem argumentet om at regjeringen i dag ikke har mange og aktive kirkemedlemmer. Det er helt klart snusfornuftig sant og riktig. Men jeg har hittil ikke sett noen andre forslag som ivaretar det allmenne prestedømme på den radikale måten man må kunne forvente i en reformatorisk kirke. Det kirkelige rådshierarki gjør det i alle fall ikke, og da står vi i en situasjon der de forhastede beslutninger ikke må tas. Det er verre å miste det allmenne prestedømmes kropp enn å leve med en diskusjon om hvem som er personlig kristen.
På denne bakgrunnen handler dermed stats/kirke-diskusjonen i Norge om innholdet i det flerkulturelle samfunnet. Men det betyr slett ikke at man kvikt må legge statskirken ned for å forsvare det flerkulturelle. Med tanken om religioners offentlige betydning skal man i alle fall finne ut hvilken rolle det allmenne prestedømmet spiller for det flerkulturelle. Jeg mener at tanken om det allmenne prestedømmet og kroppsliggjøringen av det, også er et viktig perspektiv på religioners bidrag til et flerkulturelt samfunn. Det allmenne prestedømme innebærer et samfunn der færre har privilegerte posisjoner og flere får anerkjent sine subkulturer som like berettigete og like viktige.
Det er jo ikke slik at et åpent, flerkulturelt og ikke-diskriminerende samfunn bare vedvarer av seg selv og ikke trues av noen. Fortsatt er det slik at alle tilløp til å gjøre bestemte religiøse hierarkiske posisjoner til særlig privilegerte posisjoner, er autoritære og svekker åpenheten i et samfunn. I den mindre dramatiske hverdagen i Norge fører det til at man legger mer bånd på seg i offentlig ordskifte slik at de med privilegerte posisjoner ikke skal bli "såret". Man må ikke ta ytringsfriheten for kraftig i bruk, for da mister noen ære. Man må ikke tolerere alle typer subkulturer, fordi de bryter for mye med det bestemte religiøse hierarkier ser på som ærbart, et cetera.
Mitt poeng er: Det er ganske mye mer som står på spill enn “ordninger”, når temaet er stat/kirke i Norge. Kirken trenger selvsagt ikke å være statskirke. Men kirken trenger en kropp der det allmenne prestedømme er forankret. Så langt har “Kongen” gitt et godt bidrag til en slik kropp. Ingen av dagens foreslåtte alternativer gir noen overbevisende innspill til hvordan de skal ivareta det allmenne prestedømmes sosiale forankring.
Jeg synes derfor ikke noen former for drastisk brudd skal skje nå. Kloke politikere må hjelpe kirken til å innhente og sosialt forankre hva det allmenne prestedømmet i en flerkulturell tid er. Det kan ta tid, men det er det verd. Kirken tjener på det, og i alle fall staten.