Den som ikke vet hva Torgersen-saken går ut på, blir neppe klokere av Morgenbladets dekning ("Kampens siste fase" 20. januar). Journalist Håkon Gundersen skriver rundt saken og er mest opptatt av prosedyrespørsmål. Han skriver om "temperaturen" i dokumentene som har kommet fra professor Ståle Eskeland og om "tonen" i uttalelsen fra statsadvokaten. Gundersen har altså dokumentene i hendene, men forholder seg som en tv-titter. Han ser at debattantene er hissige, men får ikke med seg hva de sier.
Det besynderlige forhold at statsadvokat Anne Margrete Katteland i Torgersen-saken taler Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) midt imot, slipper Morgenbladets lesere å få vite. Hvis Gundersen overhodet har lest dokumentene han refererer konklusjonen fra, må han vite at statsadvokaten hevder at de tre tekniske bevisene fortsatt er gyldige, til tross for at DRK har underkjent de to medisinske bevis, som ligger under rettsmedisin, og at alle sakkyndige som har uttalt seg om det tredje, barnålbeviset, i ettertid er enige om at barnålene er fra vanlig norsk gran og at de ikke har spesielle kjennetegn som skiller dem fra andre barnåler fra vanlig norsk gran.
Statsadvokaten nekter å innrømme at de tre tekniske bevis har falt og taler således Norges fremste sakkyndighet midt imot! Morgenbladets lesere får ikke vite det.
Et tilsynelatende lavmælt, men faktisk hårreisende utsagn fra statsadvokat Jørn Maurud 20. januar blir ikke fulgt opp med kritiske motspørsmål: “Da Liland-saken ble besluttet gjenopptatt, så var det ingen mulighet for påtalemyndigheten til å føre saken. Derfor frafalt vi siktelsen og la ned påstand om frifinnelse. Det er et mulig utfall også i Torgersen-saken.”
I Morgenbladet kan altså statsadvokat Maurud tillate seg å sette Liland-saken i bås med Torgersen-saken, med samme konsekvens for hva påtalemyndigheten mener om skyldspørsmålet. Underforstått: Liland var kanskje skyldig, men vi kunne bare ikke bevise det lenger! Etter frifinnelsen av Liland tillot statsadvokat Lasse Qvigstad seg å skrive til lagmannsretten i anledning av erstatningssaken, at “det er ikke ført noe bevis som utelukker straffskyld mot Liland”, stikk i strid med artikkel 6 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon.
Det fantes overveldende bevis for at Liland var uskyldig allerede 20 år før gjenopptagelsen. Men påtalemyndigheten motarbeidet gjenopptagelse helt til saken ble eksplosiv. Påstanden om frifinnelse hadde karakter av dekkoperasjon. Slik unngikk man fokus på sakens urimeligheter og lovbrudd begått av politi og påtalemyndighet. Men pressen var tross alt litt mer våken enn i dag, så i 1995 måtte riksadvokat Georg Rieber-Mohn ta selvkritikk og si: “Vi burde reservasjonsløst ha sagt at Per Liland nå er renvasket Det gjelder også min egen uttalte motvilje mot å bruke ordet justismord.”
Uten den skandalen som Tore Sandberg var i ferd med å gjøre Liland-saken til, ville den aldri blitt gjenopptatt. Etter gjenopptagelsen ble ingen av aktørene stilt til ansvar for sine lovbrudd. Det er et mulig utfall også i Torgersen-saken, for å bruke Mauruds ord.
I Liland-saken kunne Sandberg beskylde navngitte embetsmenn for en rekke lovbrudd uten å få noen reaksjon i det hele tatt. I Torgersen-saken kan advokat Erling Moss ta statsadvokaten i bevisfusk uten at noen reagerer. Når alle hisser seg opp over forskerjuks, er det ikke vel så viktig å avsløre at en statsadvokat driver med bevisfusk og slik bryter paragraf 120 i straffeloven?
I motsetning til Liland-saken, er ikke Torgersen-saken spesielt vanskelig. Vanskeligheten skapes av en part i saken, som ikke skal opptre som part i saken, men som insisterer på at jorden er flat, men vi kan bare ikke bevise det lenger, for data som muliggjorde en sånn bevisførsel må ha gått tapt; det må ha funnes bevis i 1958, skjønt de ikke finnes i dag, og man kan heller ikke forholde seg til bevis for at jorden er rund, fordi ingen av anførslene om dette er nye. Hva ville vi si om en forsker som argumenterte på denne måten?
Felix Gulsrud
Frilansjournalist og initiativtager til www.torgersensaken.no