Annonse
04:00 - 28. juli 2006

Fotballspilleren – menneske eller politisk symbol?

Annonse

Fotballspilleren – et menneske eller et politisk symbol?

I etterkant av fotball-VM er det lett å se at fotball er mer enn bare 22 menn som springer etter en lærkule. Men er det virkelig det Aage Borchgrevink i sitt innlegg (i Morgenbladet 21. juli) skal ha det til?

Ifølge ham er Zinedine Zidane i kraft av sin posisjon som fransk landslagsveteran både et forbilde, markedsføringsredskap, og ikke minst en representant for en verdensdel, nasjon, klasse og subkultur. Den nå pensjonerte fotballspillerens opptreden på banen blir i Borchgrevinks innlegg analysert ut ifra hans etniske og sosiale bakgrunn. Den mye omtale finalekampen skulle ikke bare være 90 minutter med spill, det skulle bli en moden helts hjemkomst. Som i Borchgrevinks øyne endte i en tragedie.

I mine øyne virker det som om Aage Borchgrevink glemmer noe svært viktig. Ikke bare er fotball faktisk et spill, men det er et spill laget av og for mennesker av kjøtt og blod. Utfallet av en kamp er umulig å forutsi nettopp fordi menneskene er uforutsigbare. Selv om det var Zidanes siste kamp var det på ingen måte opplagt at Frankrike fortjente å vinne, bare fordi det ville være en nesten på grensen til klisjéaktig fin avslutning på en lang karriere. Ei heller synes jeg det er en tragedie at det ikke gikk slik. Dette fordi ting som skjer på en fotballbane vanskelig kan kalles tragedier, med mindre de involverer svært stygge skader eller ulykker. Hvis episoden i VM-finalen kan kalles en tragedie gjøres det urett mot de tingene i verden som dette begrepet også brukes om, slik som drap, død og naturkatastrofer.

Det betyr ikke at Zidanes nedskalling var akseptabel oppførsel, men jeg synes likevel ikke at hendelsen er bevismateriale på at “man kan ta araberen ut av slummen, men ikke slummen ut av araberen”. Jeg synes heller ikke den kan anses for å være et opprør mot den hvite majoritetens fiksing av spillet i innvandrernes disfavør og en stadfestelse av at Europa er en slagmark der svart står mot hvit, rik mot fattig eller muslim mot kristen. Hendelsen har ikke nødvendigvis noe å gjøre med rasisme eller politikk. Snarere synes jeg den var en befriende bekreftelse på at en fotballspiller, på tross av å være et gudedyrket ideal med en enorm rikdom, vakker kone, og pålegg om å følge strenge regler i forhold til hva som kan bli sagt og gjort på og utenfor banen – viser seg å være en fysisk sliten mann som under et enormt press glemmer at halve verden ser på, glemmer hva som står på spill, glemmer at han er en liten brikke i en stor og mektig industri.

I stedet viser han som Aage Borchgrevink også påpeker – sin egentlige natur. Men i motsetning til Borchgrevink mener jeg at Zinedine Zidane ved å vise denne fremdeles er den nye europeeren vi alle ønsker å være. Heller enn et politisk symbol, et menneske med instinkter og en tåleevne for fysiske og psykiske påkjennelser. For det er nettopp derfor vi ikke får nok av fotball. Ikke bare viser fotballspillerne beundringsverdige ballkunster, de minner oss stadig om at bakenfor suksess og glamour skjuler det seg fremdeles en menneskelig side som ikke kan kontrolleres av penger, nasjonalitet, klassebakgrunn, managere, presse eller publikum.

Ingrid Schibsted Jacobsen

Europeer og fotballpublikum

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt