Jeg viser til oppslag i Morgenbladet 23. desember der organisering av undervisningen ved Tøyen og Gamlebyen skole ble satt opp mot hverandre. Oppslaget ble kalt "farger uten fellesskap" med henvisning til organiseringen ved den skolen jeg er rektor på, Tøyen skole. Da skolen ble fremstilt på en negativ og overfladisk måte, vil jeg utdype den pedagogiske tenkningen som ligger bak vår måte å arbeide på.
I norsk skole skal elevenes behov for tilrettelegging danne grunnlaget for opplæringstilbudet. Det vil si at opplæringen skal tilpasses elevenes forutsetninger. Det er altså opplæringen som skal tilpasses, ikke elevene som skal tilpasse seg det opplæringstilbudet skolens folk eventuelt måtte mene at elevene burde klare.
Svært mange av elevene på Tøyen har et godt utviklet morsmål ved skolestart, men trenger noen år på å utvikle norsk språk, slik at de kan benytte dette språket når de skal tilegne seg skolens lærestoff. Når majoritetsspråklige elever begynner skolegangen, har de et utviklet norsk muntlig språk som skolen tar utgangspunkt i når de abstrakte, akademiske begrepene (skolespråket) skal tilegnes. Elevene skal for eksempel lære de matematiske begrepene, og de skal lære om sammenhenger i natur og samfunn rundt seg.
Elever som ikke har norsk som muntlig redskapsspråk, og får all den faglige påvirkningen bare på et språk de ikke forstår, vil miste mye av det faglige innholdet i det som formidles. Vi risikerer at de ikke lærer det som er de faglige kravene i læreplanene, fordi all deres oppmerksomhet er rettet mot å forsøke å forstå det læreren sier. Dette ble rapportert som et stort problem av forskeren Kamil Özerk i evalueringen av L-97.
Skoler med minoritetsspråklige elever har derfor et spesielt ansvar for å tilrettelegge slik at alle elever, også de som ikke mestrer norsk, får samme faglige kompetanse som de som kan benytte norsk som redskapsspråk, samtidig med at de lærer seg norsk.
I en rapport fra en konsensuskonferanse som ble arrangert i Norge i slutten av 90-årene, fastslås at elevene trenger mellom fem og syv år på å utvikle et andrespråk som redskap for læring. Samtidig har de fleste elever et redskap som de kan benytte i den faglige tilegnelsen, nemlig morsmålet. Utfordringen for skolen blir dermed å gi elevene muligheten til å benytte det språket de mestrer, sammen med norsk, til norsk kan overta som verktøy for læring. Dette er den tospråklige opplæringen, og det er denne form for tilrettelegging Tøyen skole er organisert for å ivareta. Skolens elever er derfor organisert i språkhomogene grupper og har lærere som kan morsmålet deres. Samtidig er det tilsatt norske lærere i alle klasser for å ivareta utvikling av gode språklig ferdigheter på norsk. Opplæringen i de språkhomogene gruppene er for å sikre elevene god lese- og skriveopplæring og innføring i faglige emner som de vanskelig kan tilegne seg ved hjelp av norsk alene.
Dette er helt i tråd med internasjonal forskning på området. I en bredt anlagt langtidsstudie fra USA, gjennomført i storbyområder og med over en million elevdata, ble elevenes utvikling kartlagt fra skolestart til de gikk ut videregående skole (Virginia Collier & Wayne Thomas, 2001). Studien viste tydelig at de som klarte seg best ved endt skolegang, var de som hadde fått tospråklig opp-læring gjennom hele skoletiden. Disse forskerne var for øvrig invitert av Oslo kommune i 2004, der de la frem sine resultater i en sal fullsatt av skoleledere, lærere og administrativt tilsatte i Utdanningsetaten.
Elevenes rett til tospråklig opplæring er også nedfelt i opplæringsloven. I henhold til den skal elevene få særskilt opplæring i norsk og, om nødvendig, morsmålsundervisning og tospråklig fagopplæring til de kan følge opplæringen på norsk.
Tøyen skole tilrettelegger således opplæringen i henhold til opplæringsloven og i tråd med de anbefalinger som gis med utgangspunkt i internasjonal forskning.
Jeg vil samtidig benytte anledningen til å tilbakevise påstanden fra Morgenbladets oppslag om at det ikke eksisterer noe fellesskap på skolen. Elever på tvers av kulturer, religioner og med ulike språk får rikelig anledning til samhandling. Forskjellen er kanskje den at på Tøyen skole møtes elevene med anerkjennelse av den kompetansen foreldrene har gitt dem, og at skolen møter og bygger videre på det elevene har med seg hjemmefra. Det er i samarbeid med foreldrene skolen har sitt mandat, og det er i dette samarbeidet elevene skal utvikle seg til deltakende og aktive voksne samfunnsborgere. På Tøyen skole ser vi på foreldrene som ressurser i barnas læring, og gir dem muligheter til å delta gjennom å fremme sine synspunkter ved hjelp av det språket de mestrer best. Dersom skolen hindrer foreldre og barn fra aktiv deltagelse i skolens daglige arbeid, mener jeg vi risikerer en tilstand av fellesskap uten farger.
Å anerkjenne det språklige og kulturelle mangfoldet og bruke det aktivt i fellesskapet, er i tillegg helt i tråd med st.meld. nr. 49: "Mangfold gjennom inkludering og deltagelse". For å gjøre sosialantropologen Marianne Gullestads ord til mine: På Tøyen skole er ikke dette mangfoldet en uheldig omstendighet, men en nødvendig verdi.
Tor A. Helgesen
Rektor ved Tøyen skole