Debatt

Er venstresiden reaksjonær?

Svikter venstresiden overnasjonalt samarbeid fordi den er reaksjonær? Morgenbladets Simen Sætre etterspør i forrige nummer en progressiv venstreside som entusiastisk forsvarer overnasjonalitet. Det må han nok lete lenge etter. Venstre-siden er blitt dogmatiske forsvarere av en nasjonal velferdsstat anno 1960. Valgkampen i 2005 illustrerer dette. Da var det kun snakk om å reversere den borgerlige politikken. Det var lite eller intet nytt tankegods.

SVs dogmatiske holdning til EU er en annen illustrasjon til det reaksjonære ved venstresiden. Jeg var selv tidligere sterk SV-sympatisør, men da SV uten noen form for debatt forble et dogmatisk nei-parti selv etter østutvidelsen, kanskje den største internasjonale solidaritets-aksjonen de siste ti årene, skjønte jeg at bakkekontakten ikke var til stede. Hvordan kunne SV, som jeg trodde brydde seg om medmennesker i andre land, så til de grader svikte når det var snakk om våre naboer i øst?

Argumentet om at “det er noen som er fattigere” holder ikke, når vi også vet at EU er verdens største bistandsyter. De ytterst få som kanskje tenker positivt om overnasjonalitet blir skviset ut fra ledelsen. Hvem har sett en profilert EU-tilhenger i SV? Dette vitner om en mangel på romslighet for dem som tenker annerledes enn partiledelsen, som man ikke har sett siden Einar Gerhardsen og Haakon Lie alene styrte Norge.

SVs holding til EU står også i skarp kontrast til Norges mest spennende EU-parti, Venstre. Det liberale partiet har vært preget av en åpen, bred og konstruktiv EU-debatt, med rom for tilhengere, tvilere og motstandere. Unge Venstre står i dag for et visjonært EU-standpunkt om et føderalt og demokratisk Europa. Vi er i dag de eneste som er konsekvente og ihuga forsvarere av mer overnasjonalitet. Venstre forble med knapp margin motstandere etter landsmøtet i 2005. Partileder Lars Sponheim har likevel nylig uttalt at han spår at Venstre blir et ja-parti ved neste korsvei i 2009.

Økt globalisering har ført til økte positive strømninger av mennesker, teknologi og kultur. Samtidig blir den økonomiske utviklingen i globaliseringen i større og større grad styrt av markedet, ikke av demokratiet. Dette fører til utfordringer innenfor miljø, velferdsordninger og utviklingshjelp. Hvordan skal vi løse disse? Alene, eller sammen?

Det er her den reaksjonære venstresiden kommer med gårsdagens virkemiddel, den gode gamle nasjonalstaten, for å løse verdens miljøproblemer og underlegge global kapital mer demokratisk kontroll. Men nasjonalstaten har spilt fallitt, og vi må innse at når økonomien blir global, må politikken også bli det.

Alternativet er at FN alene skal løse problemene. Selvfølgelig skal vi støtte opp om FN, og EU gjør nettopp det. Men så lenge blant andre USA saboterer FN, og land som Libya får lede menneskerettighetskomiteen, blir ikke FN slagkraftig nok. Forskjellen på EU og FN kan oppsummeres i ett ord: handlekraft.

Venstresiden sluttet å tenke nytt på midten av 1970-tallet. Datidens unge venstreradikalere sitter nå som gamle, dogmatiske museumsvoktere med en verdensvisjon som ikke har beveget seg siden den gang. Denne reaksjonære og negative verdensholdningen er grunnen til at Sætre dessverre blir nødt til å fortsette å drømme om en progressiv norsk venstreside. Alternativt er det kanskje sosialismen i seg selv som ikke er et godt utgangspunkt for å tenke nye og moderne overnasjonale løsninger?

Jonas Eilertsen

Landsstyremedlem, Unge Venstre

Mer fra Debatt