Debatt

Er antisemittisme "opphøyet til en sentral statsdoktrine" i Iran?

Min konklusjon er en annen enn Odd-Bjørn Fures: Iran er ikke en antisemittisk stat, skriver kronikkforfatteren, som er lærer for voksne fremmedspråklige.

Overskriften siterer forskningsdirektør ved Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure, fra et intervju i Klassekampen 19. august. Fure gjentok det i NRK P2s “Kulturbeite” 23. august. Dette er en kraftig påstand om en stat, og jeg vil prøve å gå inn i problemstillingen.

Iran er et gammelt hjemland for jødene. Det var den persiske keiseren Kyros den store som erobret Babylon og satte jødene fri i 539 f.Kr. En god del av dem dro østover istedenfor til Jerusalem, og de dannet en av de mange stabile etnisk/religiøse gruppene i det gamle persiske riket. Persia/Iran – fra den tid til i dag – har en tradisjon for gode vilkår for etniske og religiøse minoriteter. I pressede tider har det vært vanskeligere, men i det store og hele har det vært stor toleranse, især sammenlignet med nabo-statene.

Under den siste sjahen, Mohamed Reza, blomstret det jødiske samfunnet opp, og mange tjente seg svært rike på grunn av den sterke tilknytningen til USA, vestlig økonomi, politikk og skikker. I 1948 var det rundt 100 000 jøder i landet.

Med revolusjonen i 1979 forandret det ideologiske grunnlaget seg, og det var ikke uventet at omtrent halvparten av de 80 000 gjenværende, særlig de rikeste, valgte å emigrere. De fleste dro til USA, men en stor del emigrerte også til Israel. Rundt 40 000 ble likevel igjen, Iran var deres hjemland, og vi finner fremdeles Midtøstens største jødiske samfunn, utenom Israel, i Iran. Alle større byer har synagoger, og jødene driver skoler og sykehus.

Religiøse minoriteter er i første rekke kristne (viktigst er armenere), jøder og zarathustriene – Persias gamle monoteistiske religion som fremdeles har sine tilhengere i landet. Deres retter er nedfelt i grunnloven – de har full religionsfrihet, skjønt misjonsvirksomhet er uønsket. Jødene har sin representant i parlamentet. Det har vært få tilfeller av trakassering – den alvorligste var i forbindelse med en rettssak i 1999, der 13 jøder og to muslimer var anklaget for å verve agenter og danne en illegal organisasjon til støtte for Israel. Ved anke ble den opprinnelige tiltalen frafalt, men de ble funnet skyldige i samarbeid med Israel og dømt til mellom to og ni års fengsel. Det ser ut som om alle var ute av fengselet to-tre år etterpå, tre av dem benådet av ayatolla Ali Khamenei. I forbindelse med denne saken var det et par tilfelle av vandalisering og personlige angrep i Teheran og Shiraz. Ellers melder verken Christian Science Monitor, Amnesty eller The Jews Virtual Library, som er mine viktigste kilder her, at jødene i Iran blir forfulgt for sin religion.

Blant de flere tusen som ble henrettet i årene etter revolusjonen, var minst 13 jøder, noen av dem henrettet for sin tilknytning til Israel.

Det største problemet vi hører jødene har i dag, er at Iran ikke godkjenner sabbaten deres, slik at de er tvunget til å arbeide og holde skolene åpne denne dagen. Butikkene må merkes "ikke-muslimsk". Ellers rapporteres det om tilfeller av byråkratisk sommel og diskriminering ut over det som er vanlig i landet. Amnesty International nevner ikke jøder spesielt i sin rapport fra februar 2006, mens de har eksempler på forfølgelse av arabere og kurdere. De sier likevel generelt at det finnes diskriminering av de tre anerkjente religiøse gruppene.

Hvis derimot en person eller gruppes aktiviteter blir vurdert som politisk, er saken en helt annen, og det gjelder absolutt ikke bare for jødene. Baha'i-tilhengerne kommer inn under denne kategorien, det gjør også misjonerende karismatisk kristne. I en autoritær og definert antisionistisk stat – Iran var faktisk det eneste landet i Midtøsten som umiddelbart gikk imot Israel sin siste invasjon i Libanon – skal det ikke så mye politisk aktivitet til for å komme i myndighetenes søkelys.

Landets nåværende president, Ahmad-e-Nejad, har ved flere anledninger uttalt at staten Israel (underforstått: Den sionistiske staten) må opphøre. Når det gjelder den nøyaktige formuleringen, som en aldri kan stole på at en får gjennom massemediene, kan jeg bare vise til brevet han sendte til Bush på engelsk 11.05.06, der jeg ikke finner noe ut over det nevnte. Og det er vel etter hvert mange, også blant Vestens befolkning, som ser at det ikke er noen fremtid for et sionistisk Israel. Det står heller ikke i nevnte brev at holocaust ikke fant sted, tvert imot skriver han: "La oss anta at det er riktig. Rettferdiggjør dette opprettelsen av den sionistiske staten Israel?" Det er langt fra dette antisionistiske standpunktet og til det antisemittiske ønsket om å "jage jødene på sjøen", som enkelte utlegger det som.

Det aktuelle utgangspunktet for Fures uttalelse er at det nå arrangeres en utstilling i Teheran som den mestselgende avisen, Hamshahri, har tatt initiativet til. Det er en slags gjengjeldelse etter Mohammed-tegningene i Jyllands-Posten; et forsøk på å se hvor langt ytringsfriheten strekker seg. Det dreier seg om karikaturer over holocaust, sendt inn fra mange land. Noen av dem må nok betegnes som antisemittiske – men om de er verre enn de verste av Mohammed-tegningene, kan man sikkert diskutere. Andre er klart antisionistiske, eller gjør ganske enkelt narr av staten Israel og den måten den har brukt holocaust på i sin propaganda.

Iranerne er et vennlig og gjestfritt, men svært stolt folk. De har aldri levd under kolonistyre, men de har vært plaget av utenlandsk intervensjon i mange perioder, ikke minst i 1941 – da Reza sjah ble avsatt på grunn av sin tyskvennlighet, Storbritannia hærsatte landet og erstattet ham med sønnen – og i 1953 da Storbritannia og USA arrangerte et kupp etter et vedtak om å nasjonalisere oljen i den iranske nasjonalforsamlingen. Iranerne ser på seg sjøl og landet sitt som fuglen Føniks; en fugl som kan synge utrolige melodier og som kan leve i tusen år. Hun sitter på en fjelltopp, og når tiden hennes kommer, samler hun ved under seg og beveger vingene så raskt at alt begynner å brenne. Men ut av asken som ligger igjen, stiger det en ny fugl opp. Nasjonen er på et vis udødelig.

Iranerne kryper ikke, de besvarer provokasjoner med provokasjoner. Slik er nok den nåværende presidenten noe krassere enn den forhenværende, men han har utvilsomt store deler av landets innbyggere bak seg. Like lite som de kan akseptere å bli hindret i å utvikle helt legal atomkraft ved hjelp av trusler, kan de akseptere at andre tråkker på deres verdier. Den iranske shiaversjonen av islam er mye mer pragmatisk enn sunni, og de har lang tradisjon for avbilding av religiøse personer, men de ser på seg sjøl som en slags talsmenn for regionen. Det var regimet som iverksatte aksjoner mot Mohammed-tegningene; folk flest bare smiler – men også de mener at da får Vesten tåle tilsvarende. Likeverdighet er et nøkkelord. De vil bli tatt på alvor. Og siden få her i Vesten vet mer om landet enn det vi får gjennom betegnelsen "ondskapens akse", er det lett å falle ned på lettvinte, nedvurderende karakteristikker.

Jeg var også i Iran i august, under krigen i Libanon; det var noen bilder av Hassan Nasrullah, der var noen bannere med “Down with Israel”, på persisk og engelsk. Men jeg merket ingen antijødisk stemning.

Så min konklusjon er en annen enn Fures: Iran er ikke en antisemittisk stat. Det er et (relativt) diktatur med sterke autoritære trekk, det er en del brudd på menneskerettighetene, men dette går ikke ut over jødene spesielt. Landet støtter Hizbollah i Libanon, Hamas i Palestina og er klart i sin motstand mot den sionistiske staten, men er ikke aggressivt ut over det retoriske planet; det gir sine klare svar på Vestens provokasjoner og nedlatende holdninger, men har aldri vist noen vilje til å gå til fysisk angrep på noe annet land. Heller ikke på Israel.

Mer fra Debatt