Annonse
04:00 - 13. januar 2006

En utfordring for økonomene

Alternativ handel er motstykket til både frihandel og proteksjonisme, men representerer det virkelig en alternativ løsning?

For eksport: Juan Sabines er kaffebonde i Chiapas, Mexico. Kaffeeksporten gjør ikke produsentlandene rike, mange kaffebønder får ikke engang dekket produksjonskostnadene sine, skriver Anna Birgitte Milford. Foto: Anna Birgitte Milford
Annonse

Land som har satset på handel med kaffe, går en utrygg fremtid i møte. Innenfor det gjeldende frihandelssystemet er det få muligheter til å komme seg ut av fattigdomsfellen, både fordi stadig økende produksjon på verdensbasis gjør at kaffeprisene beveger seg jevnt nedover, og fordi markedssituasjonen gjør det nærmest umulig for produsentlandene å selge annet enn uforedlede kaffebønner med lav fortjeneste.

Kaffe er en typisk “tropisk vare” som det bare er lønnsomt å dyrke i Sør, mens konsumet hovedsakelig foregår i Nord. Mange fattige land satser på kaffe, noe som slett ikke er uproblematisk. For det første er det et problem at kaffeprisene er svært ustabile, fordi både tilbud og etterspørsel er fast på kort sikt. Det som verre er: I de senere årene har prisene i økende grad gått opp og ned, men mest ned. Rundt 2002 oppstod den såkalte kaffekrisen, da prisene på kaffe var lavere enn de hadde vært på 30 år.

I de senere år har prisene gått noe opp, men fortsatt er det mange kaffebønder som ikke får dekket produksjonskostnadene sine, langt mindre andre nødvendige levekostnader. Inntektene til land som er avhengige av kaffeeksport er også kraftig redusert. Grunnen til dette er ganske enkelt overproduksjon. Flere og flere land satser på kaffe, mange fordi de trenger eksportinntekter for å kunne tilbakebetale utenlandsgjeld. En varig løsning på overproduksjonsproblemet er ikke i sikte.

Dette fenomenet går på tvers av det enkle handelsmodeller innen økonomisk teori forutsier, nemlig at handel på sikt vil lønne seg for alle parter. I dag er det lite å tjene på kaffeeksport, men fordi det ikke finnes gode alternativer for de kaffeproduserende landene, kan de ikke omstille seg, og de lave kaffeprisene vil derfor vedvare. Dette er et generelt problem som gjelder for de fleste tropiske varer som te, kakao og bananer. Ved å gjøre seg avhengig av eksport av mer eller mindre ubehandlede råvarer er det også vanskeligere å framskynde en industrialiseringsprosess, noe som er målet for mange utviklingsland.

En mulig utviklingsstrategi for fattige land ville være å komme seg ut av rollen som råvareleverandør etterson handelsvilkårene for disse stadig er blitt verre. En kunne forsøke å overta foredlingsprosessene som foregår i de senere leddene. I dag eksporteres kaffen grønn og ubrent. Det meste av verdiskapningen foregår etter at den har forlatt produsentlandet. Dette kunne vært endret dersom kaffen ble brent, malt, eventuelt gjort om til pulverkaffe, og pakket der hvor den ble produsert. Men dette har vist seg å være vanskelig å få til. En viktig årsak er det at det sjelden finnes lokale entreprenører i produsentlandene som har kapital og evne til å investere i kaffeforedling og kaffeeksport.

Enda vanskeligere er det å trenge gjennom på salgsmarkeder hvor de store multinasjonale selskapene dominerer med sine sterke merkevarenavn, massive reklamekampanjer og etablerte distribusjonsnettverk. Det er disse som får det meste av det vi som konsumenter betaler for en pose kaffe i butikken, og særlig under kaffekrisen har profitten blant kaffebrennerier og importører vært svært høy. Samtidig blir produsentenes andel stadig mindre, og er nå på under ti prosent.

I denne situasjonen er kaffebøndene relativt maktesløse. Men også enkelte konsumenter kan få følelsen av å være ufrivillige støttespillere i en situasjon med utbytting av fattige mennesker. Denne forbrukerbevisstheten har resultert i flere initiativer, som kan deles inn i tre kategorier: Alternative handelsorganisasjoner, “Rettferdig Handel”-merkeordninger (RH) og initiativer for etisk handel.

Alternative handelsorganisasjoner selger produkter fra fattige land til forbrukere i Nord gjennom alternative nettverk som er drevet av organisasjonen selv, like fra produsent til konsument. Organisasjonene bestemmer hvilken pris produsentene skal få for varene sine, og selger dem ofte i egne “verdensbutikker” (World Shops), som det finnes mange av i Europa, tidligere også i Norge. Dette systemet fungerer fullstendig uavhengig av det kommersielle markedet, men omsetningen er til gjengjeld nokså begrenset.

RH-merkeordningene benytter seg ikke av egne distribusjonsnettverk, men av det som allerede eksisterer på det frie markedet. Dette er for det første kostnadsbesparende, og i tillegg blir det mye enklere å nå ut til konsumentene, som kan kjøpe RH-produkter på sine vanlige supermarkeder istedenfor å måtte oppsøke spesielle butikker. RH-merkeordningssystemet i kaffesektoren fungerer på følgende måte: Kaffebøndene, som er organisert i produsentorganisasjoner, selger kaffen direkte til et kaffebrenneri som betaler en minstepris garantert av FLO (Fairtrade Labelling Organisation), noe som gir dem retten til å bruke RH merket når kaffen skal selges i butikkene. RH-merket (i Norge Max Havelaar) gjør det mulig for etisk bevisste forbrukere å velge produkter de vet har gitt produsentene en god betaling.

Sist i rekken av initiativer som forsøker å gjøre noe med produsentutbytting gjennom forbrukerbevissthet, er de såkalte initiativer for etisk handel. Her kan bedrifter som kjøper varer fra utviklingsland bli medlem, med det formålet at de skal forsøke å ha en positiv påvirkning på sine leverandører. Flere norske kaffehus er medlem av Initiativ for Etisk Handel i Norge, men selv om det ligger klare forpliktelser i medlemskapet, er det ikke et system basert på sanksjonsmuligheter eller andre sterkt insentivstyrende midler. Enda mindre forpliktende er såkalte codes of conduct, etiske retningslinjer som bedriftene selv har laget, uten at de nødvendigvis er medlem av et uavhengig organ.

Det som skiller RH-merkeordningssystemet fra frihandelssystemet er først og fremst det at prisen ikke lenger er bestemt av tilbud og etterspørsel, men er fastsatt til et nivå man mener vil dekke utgifter til bærekraftig produksjon og levesett. Her kan man trekke historiske linjer til Marx’ ideer om verdien av arbeid versus utvekslingsverdi, og si at gjennom alternativ handel går man delvis bort fra den fremmedgjøringen mellom produsent og konsument som kapitalismen førte med seg. Samtidig opererer systemet fortsatt under markedets betingelser, og er helt avhengig av at de rike forbrukernes dårlige samvittighet skal få dem til å velge det produktet som gir best betaling til produsentene.

Det kan være grunn til å betvile at befolkningen gjennom sitt forbruk, og ikke gjennom sine politiske avgjørelser, skal endre den skjeve fordelingen i verden. Fra 2002 til 2003 økte salget av RH-produkter med 42,3 prosent, noe som kan virke svært lovende. Men i forhold til frihandel er RH fortsatt forsvinnende lite. Bare rundt en prosent av kaffen som selges i verden er RH-merket. I Nederland, hvor man har hatt merkeordningen siden 1990, har salget av Max Havelaar-kaffe stabilisert seg, og utgjør mindre enn ti prosent av totalsalget. Selv med fortsatt god vekst er det derfor vanskelig å forestille seg at dette er et system som vil kunne overta for det ordinære handelssystemet.

Likevel, en viktig rolle RH-systemet spiller, foruten den å gi viktig støtte til et utvalg produsentforeninger, er at det bidrar til å heve kunnskapen blant forbrukere om forholdene for produsentene i Sør. Det at systemet i det hele tatt eksisterer, kan sees på som en kritisk kommentar til frihandelssystemet, og utfordrer ideen om at konvensjonelle priser representerer et legitimt instrument for verdisetting av varer og organisering av internasjonal utveksling.

Det har i den senere tid blitt publisert stadig flere artikler og rapporter som tar for seg de alternative handelssystemene, men svært få er skrevet av økonomer. Dette kan skyldes at det er vanskelig å lage økonomiske modeller med nyttemaksimerende individer og profittmaksimerende bedrifter som på en troverdig måte beskriver dette systemet. Men nettopp som utfordrere til økonomenes etablerte tankesett kan disse alternativene ha en viktig funksjon.

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel som tidligere har stått på trykk i det økonomiske tidsskriftet Røst.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt