Debatt

Den nødvendige overnasjonaliteten

Skal vi løse det 21. århundrets problemer, er det nødvendig med bindende reguleringer på globalt nivå. Med andre ord: mer overnasjonalitet.

Det er tredve år siden sosiologen Daniel Bell skrev om nasjonalstatene at de er for store til å løse visse typer problemer, og for små til å løse andre problemer. Simen Sætre har invitert til debatt (Morgenbladet 4. august) om påstandens siste ledd. Han har utvilsomt rett i at det er nødvendig å tenke nytt når både EU, WTO og FN er i krise og utviklingen mot et sterkere og mer demokratisk globalt styringssystem ser ut til å ha stoppet opp.

Som George Monbiot sier: Alt ser ut til å ha blitt globalisert, unntatt demokratiet. Vi kunne legge til miljø-, lønns- og arbeidsrettigheter. Skal vi løse det 21. århundrets problemer er det imidlertid nødvendig med slike bindende reguleringer på globalt nivå. Og det er nødvendig med sanksjoner mot dem som bryter med dem. Med andre ord: Vi trenger mer overnasjonalitet.

Flere av debattantene som har svart Sætre anser dette som "høystemt beruselse" (Marte Nilsen og Maria S. Walberg fra Attac), "festtaler" og "godtroenhet" (Bjørnar Moxnes fra RV) eller "WTO-romantikk" (Bård Lahn i Natur og Ungdom). Vi vil si: Snarere tvert imot. Er det noe som bør kalles politisk svermeri, er det troen på at globaliseringen kan reverseres. Dette handler ikke om å bejae overnasjonalitet i enhver form, men å fastslå at slagene som virkelig betyr noe ikke lenger utkjempes på et nasjonalstatlig nivå.

“EU eksisterer, WTO eksisterer, IMF eksisterer. Velger vi å ikke delta, velger vi at andre skal bestemme for oss,” som Svein Vathne skriver. Det fraværet av konkret politikk som Attac/Moxnes/Lahn mener å se hos sine motstandere, handler ikke om at det er umulig å finne gode løsninger på et overnasjonalt nivå, men om visse debattanters manglende vilje til ny politikkutvikling. De gjør seg til talspersoner for et utdatert og begrensende politikksyn.

Det er likevel sant at om det finnes en usynlig hånd som hviler over global økonomi og kommunikasjon, så skaper den mer kaos enn orden, mer elendighet enn rettferdighet. Globaliseringen kan ikke overlates til frihandelsdogmatikere.

Her skal vi ikke forsøke å ta opp alle spørsmål knyttet til overnasjonalitet. (Les heller vår bok Kosmopolitikk.) Vi skal begrense oss til å se nærmere på muligheten for politisk styring av den transnasjonale økonomien. For behovet er enormt: Eva Joly, som nå arbeider med korrupsjon i globalt perspektiv, forteller at sønnen til presidenten i lutfattige Ekvatorial-Guinea brente av femti millioner dollar på en helg i Cape Town nylig.

Antall registrerte trust-selskaper i skatteparadisene Jersey og Cayman Islands er til sammen rundt 1,4 millioner, og det foregår lite faktisk verdiskaping i disse områdene. Enorme beløp stjeles fra statskassen og plasseres i slike fiktive selskaper av embetsmenn og politikere i land som kunne ha trengt pengene til mat og medisiner.

Utviklingsland underbyr hverandre når det gjelder miljøhensyn, lønnsvilkår og rettsvern i arbeidslivet for å tiltrekke seg sårt etterlengtet kapital. De såkalte frihandelssonene er blant de mest skrekkinngytende eksemplene på hvilke konsekvenser fraværet av regler i den globale økonomien får. Stilt overfor denne typen problemer, trenger verden ikke bare samarbeid mellom suverene stater, men reell overnasjonalitet. Globale og forpliktende miljø- og arbeidslivsstandarder er avgjørende. Det samme gjelder styrket kontroll over de transnasjonale finansstrømmene.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) kunne og burde spille en sentral rolle når det gjelder arbeidsvilkår og lønn. Når kapitalen er blitt transnasjonal, må også arbeidstagersiden tenke transnasjonalt. Mens de nasjonale fagforeningene i Vesten ofte er mest opptatt av å sikre sine medlemmers særinteresser, kan et revitalisert ILO bli en betydningsfull forkjemper for akseptable sosiale vilkår i arbeidslivet verden over. ILO har ingen enhetlig forhandlingsmotpart, men vil måtte forholde seg til et vidt spekter av statlige, private og ikke minst transnasjonale aktører. Et av de viktigste målene må være en reformering av WTO-systemet.

Et konkret forslag, som ILO går inn for, er såkalte sosiale klausuler. Tanken er at et minstemål av arbeidsrettigheter kan innføres i avtaleverkene rundt internasjonal handel. Men standardene må heller ikke bli så strenge at utviklingslandene mister det viktigste konkurransefortrinnet som muliggjør velstandsoverføring fra nord til sør gjennom internasjonal handel, nemlig forholdsvis lave lønnskostnader.

Et av problemene ILO står overfor, er mangelen på effektive sanksjoner. En mulighet som har vært nevnt, er å gjøre markedsadgang avhengig av at de sosiale klausulene ikke brytes. Problemet med denne løsningen er at den kan brukes til å fremme de rike landenes merkantilistiske interesser – å eksportere mye samtidig som hjemmemarkedet beskyttes mot billige importvarer gjennom proteksjonistiske tiltak som å avvise import på bakgrunn av at de sosiale klausulene ikke overholdes i et utviklingsland.

Et annet alternativ er merkeordninger eller ombudsmannsordninger, men da ville for mye bli opp til den enkelte forbrukerens sosiale samvittighet. Det er også vanskelig å spre informasjon om forholdene på fabrikkene og i gruvene effektivt nok til at slikt kan ha noen virkelig betydning.

Da er det mer fruktbart å knytte de sosiale klausulene til andre økonomiske insentiver. EU-domstolen har lyktes i å håndheve både handelsbestemmelser og andre bestemmelser i Europa. Kanskje kan tvisteløsningsmekanismen i WTO få en lignende rolle overfor selskap som opererer i utviklingsland.

Transnasjonale selskapers mulighet til å spille fattige land ut mot hverandre når det gjelder skattenivå, er nok et utviklingsfiendtlig aspekt ved mangelen på overnasjonale reguleringer. På lang sikt må målet være at utviklingslandene går sammen om å innføre et likt, men forholdsvis lavt skattenivå. Slik vil de fortsatt være attraktive land for investeringer, men selskapene vil legge igjen mer penger og skape større positive ringvirkninger. Også dette er imidlertid utenkelig uten overnasjonale vedtak.

Når det gjelder handel og debatten etter sammenbruddet i WTOs utviklingsrunde, skriver vi under på analysen til Camilla Houeland fra Fellesrådet for Afrika. Både markedsadgang i nord, inkludert reduserte landbrukssubsidier i Norge, og muligheten til vern i sør, i motsetning til norske fiskeriinteressers, er nødvendig i et nytt handelsregime. Det er ikke slik at norske bønder har samme interesser som bønder i utviklingsland. Som Houeland påpeker: Man må kanskje velge mellom matsuverenitet og en solidarisk handelspolitikk.

I motsetning til Attac/Moxnes/Lahn mener vi det er nødvendig å ta utgangspunkt i de eksisterende transnasjonale institusjonene og spørre hvordan disse bør endres for å spille en mer konstruktiv rolle når det gjelder miljø og utvikling. Handel kan føre til utvikling dersom den reguleres på den riktige måten. Overføringen av industri fra vest til sørøst har allerede satt fart i en rekke økonomier. Millioner er løftet ut av fattigdom, men vi må sørge for at miljøkravene og arbeidsforholdene er akseptable. Afrika sør for Sahara hadde lidd enda mer uten Verdensbanken, men banken kan helt klart bli mer følsom for lokale variasjoner.

Dette er en kamp om premissene for den politiske debatten. For oss er pragmatisme viktigere enn prinsipper. Det avgjørende spørsmålet er hvordan vi med utgangspunkt i eksisterende institusjoner kan skape en mer demokratisk og rettferdig verden. Nasjonalstatene er bare en del av løsningen, og ikke engang den viktigste.

Mer fra Debatt