De tre professorene Joel Glover, Søren Holm og Jan Helge Solbakk ved Universitetet i Oslo (UiO) fortsetter sitt korstog mot den såkalte “ukultur” hva angår medforfatterskap innen medisinsk forskning (Morgenbladet 10. mars). Heldigvis forstår de nå hvorfor jeg reagerer på uttrykket “ukultur”; dette kan mistolkes dit hen at et flertall av forskerne bryter spillereglene, mens det i virkeligheten bare er en liten andel. Selvsagt er også jeg klar over at brudd på Vancouver-reglene forekommer, men det tjener ingen hensikt å overdramatisere problemet.
For øvrig gleder det meg at de tre endelig erkjenner Vancouver-reglenes nyansering ved bruk av ordet eller istedenfor og når kravene til medforfatterskap spesifiseres. I sitt opprinnelige innlegg (Morgenbladet 24. februar) tolket de reglene på en måte som umuliggjør tverrfaglig forskning. Og det er slett ikke bare medisinsk forskning som blir mer og mer avhengig av tverrfaglighet på grunn av stor kompleksitet. På en internasjonal artikkel om partikkelfysikk fra UiO i 2004 var det hele 383 medforfattere. Selvsagt kunne ikke hver enkelt deltaker ha hatt kontroll med alle andres bidrag. Hele samarbeidet må ha bygget på tillit til den enkeltes spesialkompetanse. Så hva er viktigst: strenge regler om medforfatterskap eller tverrfaglig penetrerende forskning av høy kvalitet?
Det medisinske fakultet ønsker å høyne forskningens kvalitet. Dette blir vektlagt også i forskerutdanningen. Fakultetet har derfor et detaljert reglement for veileders oppgaver overfor stipendiaten. De tre professorene mener likevel at veiledning bare er en rådgivende funksjon uten berettigelse til medforfatterskap. Dette passer ikke med den virkeligheten jeg kjenner fra medisinske forskningslaboratorier. Både utforming av prosjekt, innlæring av metoder, tolkning av data og skriving av artikler er så kompliserte prosesser at veileder vanligvis blir stipendiatens viktigste samarbeidspartner i et “mester-svenn”-forhold. Derfor skrev jeg i min kommentar (Morgenbladet 3. mars) at hvis veileder ikke kan være medforfatter på sine stipendiaters artikler, er veileders forpliktelser heller ikke oppfylt.
Et slik tett samarbeid kvalifiserer udiskutabelt til medforfatterskap i henhold til Vancouver-reglene. Men det er ingen plikt eller selvsagt rett for veileder å være medforfatter dersom deler av veiledningen delegeres til andre. Dessuten bygger min uttalelse på de forhold jeg kjenner fra medisinske miljøer; veileders rolle kan sikkert være annerledes innen andre fagområder, særlig innen humaniora.
De nasjonale forskningsetiske komiteer inviterte meg 10. mars til å holde et foredrag om “Ingen forskning uten tillit”. Jeg opplevde at mine synspunkter fikk bred tilslutning. Selvsagt er jeg åpen for en inngående debatt om medforfatterskap når resultatene fra granskningen av Sudbø-skandalen er klare. Glover, Holm og Solbakk innser heldigvis at deres iver etter å diskutere dette temaet akkurat nå, kan oppfattes som forsøk på forhåndsdømming. Det er medforfatternes store sårbarhet i en slik granskningsprosess jeg forsøker å påpeke. Det er ikke bare snakk om medmenneskelighet, men også om formaliteter. Både jeg og de tre professorene tilhører institusjonen som granskes. Vanlig internasjonal praksis er å være lojal overfor ledelsens håndtering av prosessen.
Både Det medisinske fakultet og Rikshospitalet-Radiumhospitalet har valgt å la granskningen av Sudbø-saken foregå på en uavhengig måte for så å la resultatene legges frem i full åpenhet. Dette er i overensstemmelse med god praksis slik det håndheves for eksempel ved Max-Planck-instituttene i Tyskland. Der heter det i regelverket at inntil klanderverdig oppførsel er bevist, skal detaljer om de som granskes og foreløpige resultater behandles med den strengeste konfidensialitet. Det er bare institusjonens ledelse som kan frigi slik informasjon nettopp for å unngå forhåndsdømming. Men når granskningen er avsluttet i april, vil selvsagt de av Sudbøs medforfattere som har forbrutt seg mot Vancouver-reglene, måtte stå til rette.
Per Brandtzæg
Professor og leder, Fakultetsdivisjonen
Rikshospitalet, UiO