Debatt

Ansvarlig bibelbruk?

Når Kirkens lærenemnd diskuterer homofili, trumfer viljen til fellesskap over viljen til å trekke de siste konsekvenser av sitt eget standpunkt – på begge sider.

Lærenemnda i Den norske kirke ble ikke enige. Det overrasker neppe noen, selv om kanskje noen hadde forventet at tre års arbeid kunne samle gruppen som står for de grundigste drøftingene av lærespørsmål i kirken. Likevel er innstillingen tankevekkende og bærer bud om forandring på flere måter.

Homofile og lesbiske kan konstatere at de nå ikke bare har støtte hos et lite antall biskoper og professorer, men at stadig flere har forståelse for deres ønske om at homofilt samliv blir anerkjent som moralsk legitimt. Det kan man forstå på flere måter. Den viktigste er at det ikke lenger fremstår som selvsagt at Bibelen kan brukes som et middel mot aksept av dette. Med andre ord: Et restriktivt syn taper troverdighet. Min oppfatning er at det gjør dette fordi det ikke blir tydelig hvilke verdier et restriktivt syn skal ivareta og fremme. På utredningens nesten 200 sider blir det uklart hvilke verdier den restriktive linjen mener det er som trues av at homofile ordner samlivet sitt og lever trofast og livsvarig med sin partner. Her hjelper det ikke å si at “spenningen mellom mann og kvinne” eller lignende er normerende: Så lenge det argumentet brukes, tilkjennegir representantene at de ikke har tatt inn over seg den etiske utfordring at det finnes mennesker som ikke lever i, og ikke kan leve med, en slik spenning som grunnlag for samlivet med dem de blir glad i. Dermed blir ord om å ha “lyttet til de homofile og deres erfaringer” tomme.

Ordene dekker over at de restriktive ikke er i stand til å definere det etiske problemet som et spørsmål om hvordan de homofile kan leve sitt liv best mulig. I stedet skapes problemet for dem av at det finnes bestemte tekster, skrevet i en annen historisk situasjon, som problematiserer dette. Det er disse tekstene som bestemmer problemet, ikke en foreliggende situasjon. Ved å la diskusjonen dreie seg om historiske og eksegetiske sider ved bibelteksten, mister man av syne at tekstene, dersom de skal kunne brukes ansvarlig, må bidra til å skape forståelse for menneskers liv og løse de etiske problemer som finnes i samtiden. Det er opplagt at en posisjon som ikke lenger klarer å fremvise dette, mister troverdighet som etisk veiledning.

Den restriktive posisjonen ansvarliggjør dypest sett ikke dem det gjelder, men får som resultat et krav om lydighet og disiplinering. Det finnes nemlig ikke noe annet enn et krav om lydighet tilbake når man ikke skjønner hva en norm skal være godt for. Kritisk må man spørre "de restriktive" på hvilket grunnlag de kan mene at historiske og eksegetiske overveielser alene kan løse etiske problemer?

Når lærenemnda deler seg på midten, kan det derfor også vitne om at flere og flere ser problemet med en slik form for etikk. Gamle merkelapper som konservativ og liberal er ikke lenger treffende her, men dette er et spørsmål om hva man mener etikk er. I sin konsekvens legger de restriktive opp til en modell der man kan handle moralsk uten å forstå hvorfor man skal gjøre det. Det holder jeg for å være både en etisk og teologisk problematisk posisjon når det gjelder voksne mennesker, og det finnes heldigvis en del ressurser i utredningen som kan balansere ut dette, uten at de restriktive tar konsekvensen av det de sier om fornuftens plass i etikken.

Skal man ansvarliggjøre mennesker til et moralsk liv, må man gi dem sjansen til å tilegne seg forståelige grunner for hvorfor de skal handle på den ene eller den andre måten. Det forsømmer den restriktive fløyen. Sagt på spissen: det forblir uforståelig hvorfor trofast og ansvarlig homofilt samliv er uttrykk for egoistisk begjær, promiskuitet eller hor.

Hvorfor spør ikke de restriktive seg selv om deres skriftsyn og skriftbruk kan virke moralsk problematisk? Det er påtagelig at det ikke skjer. Det kan henge sammen med at den som tror at han eller hun representerer Bibelens syn på noe, i utgangspunktet er fritatt fra selvkritisk refleksjon om sin egen skriftbruk og dens moralske funksjoner. Utredningen inneholder utsagn som forteller at man er klar over hvordan slik skriftbruk har virket krenkende og ekskluderende på homofile. Skulle utredningen kommet helt i mål når det gjelder spørsmålet om skriftbruk, ville det krevd en mer omfattende refleksjon om hvorvidt de restriktives bruk kan fremstå som moralsk forsvarlig. Da måtte man imidlertid ha drøftet denne bruken ut fra hvilke funksjoner slik bruk har i tilknytning til marginalisering, ekskludering og skamproduksjon. Ved å legge vekten på at man kan løse problemer ved å avklare historiske og eksegetiske faktorer, unndrar man seg denne refleksjonen, og mister til en viss grad dermed av syne det som i utgangspunktet skapte behov for en behandling i nemnda.

Å bruke Bibelen som ressurs i møte med spørsmålet om homofili fordrer derfor mer enn eksegetisk kompetanse. Er det noe jeg savner blant de restriktive i lærenemnda, er det merkbare spor av den økende moralfilosofiske kompetansen som har vokst frem i norsk akademisk liv i løpet av de siste 15 år. Økende etisk kompetanse bidrar til at man ikke lenger bare kan sette etiketten “umoralsk” på sin meningsmotstander, men tvert imot kan se det legitime og berikende i at man kan ha ulike vurderinger av et etisk dilemma.

Nå skal det sies at lærenemnda bærer bud om dette ved at de ulike parter uttrykker respekt for hverandre og de respektive standpunkter, men det forblir uklart for meg hvorvidt begge grupper virkelig kan respektere den andre gruppens syn, dersom de tar følgene av sitt eget på alvor. Man snakker om respekt uten aksept, men gjør ikke til tema at mangelen på aksept innebærer at standpunktet man ikke aksepterer, i sin konsekvens må fremstå som umoralsk ut fra ens egne premisser. På dette punktet i utredningen trumfer viljen til fellesskap over viljen til å trekke de siste konsekvenser av sitt eget standpunkt – på begge sider. Det er bra for den kirkelige enhet, som jo ikke kan bygge på at man er enige om etiske enkeltspørsmål. Men jeg er i tvil om de homofile synes det er like bra for dem. Problematikken blir jo da på en måte ikke så viktig.

Et spennende og originalt innslag i lærenemndas utredning er diskusjonen om hvorvidt homofilispørsmålet kan sies å ha paralleller med andre saker der kirken har endret standpunkt. Det innser alle at den har, men i ulik grad, og man trekker dermed ulike konsekvenser av dette. Bevisstheten om hvordan historisk kontekst preger bibelbruken, åpner derfor ikke for å se tilstrekkelig kritisk på den for alle parter. Hos de restriktive vil løsningen på homofilispørsmålet fremdeles være preget av at man vil fryse fast to tusen år gamle mønstre som normative, uten å spørre hvorvidt disse mønstrene den gang som nå kunne virke på måter som motsier hva man ellers uttrykker om menneskeverd, respekt og verdighet for alle mennesker. Slik sett avdekker utredningen også noen blinde flekker i de prinsipp-teologiske forutsetningene for deler av norsk konservativ teologi – enten det er frivillig eller ufrivillig.

At lærenemnda nå er delt på midten, synliggjør at det skjer en teologisk utvikling i Den norske kirke som utvilsomt henger sammen med inngående teologiske prosesser. Det vitner om integritet og ærlighet at sentrale kirkelige aktører kan endre standpunkt i en prosess, uten å la seg presse av dem som ofte oppfatter dem som “sine” representanter. Det vitner også om at opp-arbeidelse av teologisk innsikt fremdeles kan være viktigere enn kirkepolitisk posisjonering. Det er et godt tegn i forhold til norsk teologisk offentlighet, som i stor grad har vært styrt av nettopp kirkepolitiske, og mindre av teologiske, anliggender. Hvis lærenemndas resultat er representativt i så måte, lover det godt for fremtiden for norsk teologi. Om det også skulle komme homofile og lesbiske til gode, er jo ikke det av veien, det heller.

Mer fra Debatt