Debatt

Å forstå en konflikt

Det palestinske folks lidelser og prøvelser har vært tallrike og langvarige, og utsiktene til snarlig forbedring er magre. Mohammed Omer beskriver jevnlig for Morgenbladets lesere ødeleggelsen, tapet, håpet og frustrasjonen som karakteriserer palestinernes hverdag. Slik gir han oss her hjemme en mulighet til å forstå konflikten sett fra ståstedet til mennesker som daglig rammes av den.

Men den israelsk-palestinske konflikten er mangefasettert. Den lar seg ikke redusere til et svart/hvitt-bilde, den lar seg ikke forklare ved hjelp av manikeistiske forestillinger om det gode mot det onde. Min hensikt er ikke å bestride det faktum at det finnes en sterk og en svak part i denne konflikten, men heller å påpeke at en konfliktforståelse basert utelukkende på sympati med den svake part vil føre til en tilsvarende antipati mot den sterke, og dermed gi grobunn for et følelsesbasert og således tilslørt bilde av konfliktens virkelighet.

Omers journalistikk er verdifull, men presenterer ikke desto mindre nettopp et slikt mangelfullt konfliktbilde. Omers sympati for palestinerne ledsages av en antipati mot Israel som gis uttrykk i moralsk indignerte og misvisende fremstillinger av regionens historie og Israels karakter som jødisk stat.

I Morgenbladet 19. mai skriver Omer at opprettelsen av Israel i 1948 representerte en seierrik slutt på kampen for “en ren, jødisk stat”. Dette er ikke riktig. Tvert imot: omkring 150.000 palestinske arabere forble i Israel etter statens opprettelse. Dette hadde den jødiske ledelsen regnet med på forhånd, og spørsmål om integrasjon av palestinske arabere i israelsk økonomi, forvaltning og kulturliv var oppe til drøfting i forkant av 1948.

Israel har aldri vært en “ren” jødisk stat, og er det heller ikke i dag. Per i dag består Israels befolkning av 73 prosent jøder, 20 prosent arabere og 4 prosent andre grupper. Som kontrast kan nevnes Saudi-Arabia, som nekter jøder adgang, og hvor statsborgerskap utelukkende er reservert muslimer.

I Morgenbladet 2. juni hevder Omer videre at Israel representerer “apartheid”, at en slik “rasiststat”, et “slikt teokrati […] som stenger folk ute på grunn av tro”, aldri kan bli et demokrati, og at alt Israel behøver å gjøre for å ende konflikten er å “begynne å behandle ikke-jøder som likeverdige mennesker”.

Det er viktig å skille mellom de israelske arabernes situasjon og situasjonen til palestinerne på Vestbredden og Gaza. Kun i sistnevnte tilfelle er det mulig å tale om en israelsk politikk som resulterer i apartheid-liknende tilstander, med kontrollposter, sikkerhetsgjerdet/muren, egne veier for israelere, beskyttede enklaver av jødiske bosetninger og så videre. Men israelsk politikk i de okkuperte områdene er ikke basert på en rettslig forankret idé om å skille “rasene” fra hverandre. Byggingen av gjerdet/muren er et resultat av sikkerhetspolitiske og tilsynelatende territorielle hensyn, slett ikke rasemessige.

Den feilaktige betegnelsen av Israel som apartheid, som en “rasiststat”, et “teokrati” som behandler ikke-jøder som mindreverdige, tjener til å fyre opp under følelsesladet antipati mot Israel, noe som ikke er hensiktsmessig dersom man ønsker å forstå konflikten og historien bak den så fullt ut som mulig.

Johannes Due Enstad

Student

Mer fra Debatt