MILJØ
I Morgenbladet 15. desember uttaler de miljøpolitiske talspersonene for de tre regjeringspartiene at de ønsker Norge skal forplikte seg til å kutte klimagassutslipp med 50-80 prosent innen 2050.
Dette er litt vagt, men prisverdig, og hadde vært enda bedre var det ikke i utakt med hva de senere forskningsrapportene krever.
George Monbiot argumenterer i boken Heat (2006) for at klimagassutslippene i industriland må kuttes med 90 prosent innen 2030 dersom man skal unngå at temperaturen stiger til to grader over førindustriell temperatur. Nye rapporter fra Tyndall Research Centre, med 2050 som mål, sier det samme.
Helen Bjørnøy kunngjorde i Nairobi at Norge skulle gjennomføre kutt på 2030 prosent innen 2030. I samme tale understreket hun betydningen av holde seg under tograders-grensen.
Hvordan har hun tenkt dette vil skje? Forventer hun at andre land skal kutte betydelig mer enn Norge? Eller sitter hun og nileser utdaterte forskningsrapporter?
Så moderate ambisjoner virker som en sikker oppskrift på ukontrollerte klimaendringer.
Hvorfor opererer vi med lavere mål enn det den nyeste forskningen krever? Selvfølgelig bør målene være realistiske. En hovedstrategi innen internasjonal klimapolitikk så langt har vært å sette ambisiøse mål, og deretter unnlate å nå dem. Men hvis realisme er årsaken til at vi opererer med beskjedne kutt, er det vanskelige å forstå det som noe annet enn en innrømmelse av at vi ikke vil greie å håndtere problemet.
Ser man på konsekvensene av en klimaendring er dette en utillatelig innrømmelse.
Mikkel Storm Glomstein