musikkritikk
Debatten mellom Morgenbladets musikkanmeldere Erling Sandmo og Magnus Andersson tar opp mange og store emner: musikkritikk, musikk og kontekst, historie og nåtid, musikalsk erfaring. Jeg har kanskje større tro på det de viser i sin utmerkede anmelderpraksis enn det de sier i denne debatten.
For eksempel opplyser Sandmo sist uke at han på et tidspunkt har funnet seg en oppskrift: “En anmeldelse skal svare på tre spørsmål: 1. Hva er dette? 2. Er det bra? 3. Hvorfor (ikke)?”
Dette er kanskje greit, men det er neppe nok. Oppskriften mangler en avgjørende ingrediens, nemlig skrivemåten. Jeg lurer på hvorfor Sandmo utelater skriften fra sin diskusjon av musikkritikk, når han til de grader fremelsker et vakkert og nyskapende språk som bærende element i sin egen skrivepraksis.
Det andre problemet er diskusjonen om musikk og historie. Sandmo hevder at Andersson og undertegnede blir “så skarpe” (?) i denne diskusjonen fordi vi er “musikkvitere, ikke historikere”. Er dette en motsetning? (Jeg for min del regner meg blant annet som musikkhistoriker.) Relevant musikkhistorieforskning diskuterer stadig forholdet mellom musikk som historisk dokument, fra en fortid, og som estetisk aktualisering, opplevd i nåtid. Her er det ikke et spørsmål om å “velge”: Musikken har en historisk dobbeltkarakter, med en paradoksal dynamikk, fordi de gitte verkene alltid skal spilles og oppleves på nytt.
Dette svarer vel til hva Sandmo mener om musikkhistorie, og i så fall er vi jo enige? Men Sandmo “antar” at jeg (og Andersson) mener noe annet: “Begge later til å mene at det å hevde at noe har en historie, innebærer at det reduseres til sitt opphav og fratas sin nåtidige betydning.” Noe slikt ville jeg aldri hevde.
Når Andersson på sin side spør om “hvor erfaringen er blitt av” hos Sandmo, så skjønner jeg ikke helt hva han sikter til. Så vidt jeg kan se, handler Sandmos kritikker alltid om erfaring, i likhet med Anderssons egne. Sandmo bruker gjerne historiske forhold til å gi tekstene sine et vokabular, hvor erfaringen hans kan skrives inn.
Og dermed er vi tilbake til skrivemåten, kritikkens være eller ikke være. På dette punktet stiller jeg meg så udogmatisk jeg kan. En kritikk kan ta utgangspunkt i fremføringen, lytteropplevelsen, utøverne, komponistens samtid, verkets ettertid, indre-musikalske forløp eller andre forhold, og forbinde og utvikle disse på ulike vis. Selv har jeg en svakhet for å gå inn i musikalske formforløp. Fremgangsmåten kan veksle, men kritikken skal felle en dom og begrunne den.
Jeg meldte meg på til denne debatten sist måned fordi Sandmo skrev at klassisk musikk-lyttere skiller seg ut ved å haste hjem fra Brahms-konserter mens de “mumler noe om det uutsigelige”. Men ryktene om musikkens språkløshet er betydelig overdrevne, også hva angår klassisk musikk. Michel Butor skriver i et essay om Mallarmé og Boulez: “Man sier at det er spesielt vanskelig å skrive om musikk. Jeg vet ikke helt. Det er vel vanskelig å skrive om hva det skulle være.”
Musikken kan treffe sanselighet, kropp og intellekt, følelse, fantasi og erindring, til dels med fabelaktig rike nyanser og grad av selvrefleksjon. Vi snakker ikke så rent lite om musikkerfaringer, kanskje i et forsøk på å forstå mer av oss selv. Musikkritikken er en ikke uviktig del av denne fortløpende språkliggjøringen. Om det ikke blir for pretensiøst, vil jeg prøve ut den påstanden at måten vi omtaler lyttingen på, er med på å avgjøre hvem vi blir.
I det minste er skriften med på å avgjøre hvordan vi lytter.
Erling E. Guldbrandsen
Professor