ISLAMISME
I sitt essay "Et åpent Europa" i Morgenbladet 1. desember kommer Jürgen Habermas med uventede synspunkter, siden han i en årrekke har vært en sentral forsvarer av rasjonalitet og liberalitet, bærebjelker i det moderne samfunn.
Habermas hevder at møtet med fremmede religioner beriker både kristne og ateister i det flerkulturelle samfunn. Han påpeker videre at den liberale stat krever at alle trossamfunn aksepterer religiøs pluralisme, sekulær vitenskap og moderne, universelle rettsprinsipper. Men samtidig mener Habermas at tanker, handlemåter og holdninger som muslimer representerer, harmonerer dårlig med demokratiske og menneskerettslige tanker. Hvorfor konkluderer han ikke da med at denne verdikonflikten er problematisk? Han skriver: “Den innbilte ‘islamske fascismen’ er like lite en håndgripelig fiende som ‘krigen mot terrorismen’ er en ‘krig’.”
Det er oppsiktsvekkende at Habermas fullstendig ignorerer trusselen mot Europa fra en frihetsfiendtlig religiøs ideologi med utspring i islam. Radikal islamisme er kanskje den mest presise betegnelsen på denne ideologien. Dens tilhengere ønsker å omgjøre den liberale stat til en gudsstat, og regulere hele samfunnslivet ut fra islamsk rettspraksis, forankret i én bestemt fortolkning av de hellige skrifter. Det er kommet frem at islamister i flere europeiske land ønsker å innføre sharialovgivning. De vil altså undergrave den moderne rettsstats grunnleggende prinsipper. Under den dansk-norske karikaturstriden fikk vi dypere innsikt i de radikale islamistenes rettsoppfatning: De nektet å godta en fundamental menneskerettighet som ytringsfriheten, og truet med å drepe de som var ansvarlige for tegningene. Islamistene har til hensikt å rense det offentlige rom for alle ytringer som oppfattes som guds- eller profetbespottende. Følgene av deres truende fremferd er blitt en utstrakt selvsensur hos europeere noe for eksempel avlysningen av en religionskritisk Mozart-opera i Habermas’ hjemland nylig viste.
Den skisserte konflikten er interessant i lys av Habermas’ velkjente ideal om en åpen, offentlig meningsutveksling hvor “kraften i de bedre argumenter” er det som skal vinne frem. Siden alle diskusjonsdeltageres fornuft er begrenset og dermed feilbarlig, er det nødvendig å åpne seg for nye og muligens bedre argumenter fra alle hold. Forutsetningen for en slik meningsutveksling må vel være at så mange ytringer som mulig bør tillates. Habermas ønsker en “herredømmefri dialog” hvor den eneste tvang skal komme fra argumentenes overbevisningskraft. Er en slik dialog oppnåelig når ytringer blir møtt med drapstrusler fra motparten?
Radikal islamisme er en trussel mot det liberale samfunn. Det er derfor overraskende at nettopp Habermas nå synes å lukke øynene for den grunnleggende verdikonflikten som preger dagens Europa.
Carl Müller Frøland