I Morgenbladet 03.11.06 kunne vi lese en anmeldelse av Torgrim Eggens siste roman Hermanas. Jeg hadde allerede kjøpt boken da jeg leste anmeldelsen og ble en smule bekymret for at jeg kanskje hadde kastet penger ut av vinduet og gjort et dårlig kjøp. Nå har jeg lest romanen, og min undring er mildt sagt betydelig over det som presenteres som en bokanmeldelse i Morgenbladet, maken til sexfiksert synsing er det lenge siden jeg har sett.
Det å bedrive litteraturkritikk er en kunst og en profesjon, en profesjon avdøde Øystein Rottem behersket til fingerspissene, i dag gjør blant andre Ane Farsethås og Bjørn Gabrielsen en god jobb på området. For oss som leser mye uten å ha hovedfag innen litteratur er det godt å lese dyktige litteraturkritikere, de gode kan fungere som veiledere og de kan utfylle leseropplevelsene. Opplevelsen av en bok vil dog alltid være en subjektiv sak.
Men tilbake til Hermanas og Henning Gärtners såkalte bokanmeldelse i Morgenbladet: Gärtner minner meg om en guttunge som for første gang får se en naken kvinne på avstand på en badestrand, hele hans verden består plutselig av denne kroppen han har fått et glimt av, alt annet forsvinner, intet av det andre som skjedde på badestranda den dagen ses eller huskes, den neste uken fylles av drømmer og fantasier om denne kvinnekroppen.
Hermanas går ikke rundt det seksuelle aspektet, bevares, i løpet av de nærmere 500 sidene får vi mer enn ett glimt av de tre hovedpersonenes sexliv, men det utgjør likevel bare en liten brøkdel av boken, det er ikke det romanen handler om. Men Gärtners anmeldelse gir inntrykk av at det nærmest er en pornobok Torgrim Eggen har skrevet, at sanseløs sex fyller sidene, kapittel etter kapittel, "slik fortsetter det et par-tre hundre sider til", skriver Gärtner. Det er jo det rene visvas. Han henger seg opp i detaljer og ord fra de korte avsnittene der sex er tema, og broderer og harselerer rundt dette i store deler av sin anmeldelse. Det er helt ok å være opptatt av sex, Gärtner, men en anmelder bør spare leserne for sin egen enøyde lesing og heller prøve å se helhet og sammenheng, lete etter romanens kjerne og de innsikter eller opplevelser den kan gi lesere med et noe bredere interessefelt enn sex.
Gärtner får avslutningsvis med seg at boken faktisk handler om noe annet enn sex, i siste fjerdedel av anmeldelsen innrømmer han at Torgrim Eggen har skrevet en historie om det postrevolusjonære Cuba. Du verden hvilket klarsyn! For alle andre enn Gärtner er dette åpenbart gjennom hele boken, for meg var det ingen tvil om at dette er Torgrim Eggens prosjekt, og følgelig er det dette tema og formen det er framstilt i som bør være gjenstand for en anmelders kritikk.
Etter mitt skjønn, etter opphold på Cuba, samtaler med kubanere og lesing om Cuba, skjønnlitteratur og sakprosa, er det gjort på en fremragende måte. At det kan være problematisk for sofaradikalere og andre som fortsatt tror på det sosialistiske paradiset å akseptere det kubanske samfunnshavariet er godt mulig, men det bør ikke stå i veien for en seriøs vurdering av romanen som sådan. Gärtner må gjerne mene at språket er kraftløst og personene flate, derom er vi uenige. Men Gärtners enøyde og sexfikserte lesing har dessverre hindret ham i å se andre dimensjoner og kvaliteter i romanen enn det erotiske. Jeg anbefaler Gärtner å holde seg til det han interesserer seg for, nemlig lettere erotisk/pornografisk litteratur, han finner sikkert masse av det i nærmeste kiosk.
Bjørn Eggen