Debatt

Statskirken, makten og vanæren

STATSKIRKEN

Er statskirkeordningen en garanti for en åpen og tolerant folkekirke? Forsvarerne av ordningen tegner dystre bilder av hvordan det vil gå, hvis kirken blir fri. Ikke bare konservative teologer, men “mørkemenn” av begge kjønn vil stenge alle muligheter for kritiske, søkende og tvilende mennesker til å føle seg hjemme i stivbente lutherske menigheter. Åndsfriheten i en kulturåpen kirke står i fare.

Er dette et riktig bilde? Er det staten som levendegjør et fritt spillerom for de åndelige krefter i den kristne kirke? Det er selvfølgelig viktig at regjeringen har utnevnt den første kvinne som biskop, og gjort det mulig for homofile og lesbiske teologer å bli prester. Ære være den for dette, men den teologiske diskusjon og kampen på det interne plan var i lang tid godt forberedt, i et nødvendig samspill med kvinnebevegelsen og de homofile og lesbiskes organisasjoner.

I dag er de interne forhold i kirken forandret, og viser at de åndelige krefter i kirken, fra innsiden i det kirkelige sentrum konsentrerer seg mer om menneskeverd og likeverd enn dogmatisk læretukt mot angivelige avvikere og annerledestenkende, som for lengst står bak alteret eller sitter i menighetsrådet. En statskirkeordning kan ikke endre noe på dette, snarere forkludre det hele med en statlig overhøyhet som virker krenkende overfor frikirker og religiøse minoriteter.

Statskirkens forsvarere fokuserer på en raus og åpen kirke, men gir ingen adekvat definisjon av hva denne raushet innebærer og hvordan den skal fungere innenfor et statlig maktorgan, som inntil denne dag krenker religionsfriheten og vanærer menneskerettighetene. Et samfunn som vil være et demokrati og bygge på rettsstatlige prinsipper, kan ikke favorisere bestemte trosretninger.

Staten er i sitt vesen et monster når den med loven i hånd sverger til en avgrenset religiøs eller politisk-ideologisk overbygning, som forpliktende for et flertall i regjering og styringsverk. Både ateismen og kristendommen blir til ideologi når de proklameres som statsbærende størrelser. Da er en agnostisk stat å foretrekke (professor Andreas Føllesdals uttrykk), ikke som en abstrakt idé om å være nøytral, høyt hevet over trosproblematikken, men verdiorientert, kritisk til overgrep mot minoritetsgrupper og enkeltmennesker. En stat som forplikter seg på de universelle menneskerettigheter. En beskyttelse mot diskriminering på et etisk grunnlag, som forplikter motsetninger til gjensidig respekt.

Nå taler forsvarerne av statskirken heller om folkekirken enn statskirken, hva man nå legger i begrepet folk. Raus og åpen, ja vel, men til alle kanter eller kun til de liberale, de som vil ha en kirke som reduserer evangeliet til en saus av velvilje overfor alt og alle, men ikke overfor de uomtvistelige og udiskutable ledd i trosbekjennelsen: Allmakten, døden, oppstandelsen, dommen og det evige liv.

Jeg erkjenner tvilen, aksepterer den, kan ikke forsone meg med helvetet, men befri og bevar oss for en kirke som ikke gir plass for den radikale forkynnelse; Hallesby, Wisløff og alle de andre konservative som utfordret til motstand og tilslutning. Jeg vil ikke ha en statskirke med all makt til å vanære religiøse minoriteter, men en kirke som tror på en universell allmakt og forkynner det som prestene bekjenner foran alteret. En levende, forpliktet kirke i et multikulturelt samfunn.

Øyvind Foss

Dr. theol., Universitetet i Stavanger

Mer fra Debatt