GJELDSSLETTING
I Morgenbladet 13. oktober skriver Maria Reinertsen om kreditorsolidaritet. Kreditorsolidaritet er et vanskelig begrep. Ikke fordi det er vanskelig å uttale, men fordi det at det skulle finnes en "kreditorsolidaritet" er vanskelig å forstå. Kreditorsolidaritet er nemlig det motsatte av det man skulle tro det er. Heller enn å handle om at utlånerland skal vise solidaritet med låntakere, handler det om at utlånerland skal vise solidaritet med hverandre.
Norge får kjeft for å ha opptrådt usolidarisk mot andre kreditorer (det vil si at vi får kjeft for at vi har brutt den internasjonale kreditorsolidariteten). Kritikken kommer fra Paris-klubben, som er en sammenslutning av utlånerland. Årsaken er at Norge har bestemt å slette gjelda etter skipseksportkampanjen, og at slettingen er begrunnet i utlånerlandets ansvar for de pengene som blir lånt ut.
Det burde nemlig ikke være sånn at det er greit å låne ut penger til diktatorer som bruker alt sammen på å kjøpe tusenvis av sko til sin “førstedame”, bygge atomkraftverk i en jordskjelvsone eller finansiere et folkemord. Det burde heller ikke være sånn at det er greit å kreve disse pengene tilbake fra de menneskene som tilfeldigvis bor i det samme landet som den diktatoren man lånte pengene til. Slik gjeld er diktatorgjeld, den er illegitim, og den bør slettes.
Utviklingsminister Erik Solheim har forstått det. Presidenten i Verdensbanken, Paul Wolfowitz, har imidlertid ikke forstått det. Changemaker ønsker derfor å oppfordre Erik Solheim til å arbeide for at både Paul Wolfowitz og Paris-klubben forstår at man ikke krever inn penger fra mennesker som ikke har lånt.
Det at Norge har slettet gjelden etter skipseksportkampanjen er nemlig bare det første skrittet på en lang vei, men det er en vei Norge har vist at det er mulig å gå. For kreditorlandene er ikke en upåvirkelig gruppe. De er svake både for offentlig press og for egen samvittighet. At Norge blir kritisert for å ha brutt kreditorsolidariteten er et tegn på at de er redde for hva som kan skje; de er redde for at Norges handlinger ikke bare er en brikke som står alene, men en dominobrikke som er i ferd med å velte om på hele verden.
Nettopp derfor er det viktig at Norge bruker denne anledningen til å sette diktatorgjeld på den internasjonale dagsorden. For det er rett og slett forkastelig å kreve at befolkningen i Rwanda skal betale ned gjeld etter lån som ble brukt til å finansiere folkemordet i 1994.
Sverre Andreas Danbolt
Sentralstyremedlem i Changemaker