MUSIKKRITIKK
Erling Sandmo blir betenkt (i Morgenbladet 20. oktober) når jeg i essayet "Den kvelende kritikken" (Morgenbladet 13. oktober) sier at kritikerens fremste oppgave er å vise at det er umulig å overbygge kløften mellom språk og erfaring. Dette tar han nemlig til inntekt for at kritikeren skal bli stille.
Imidlertid mente jeg det omvendte, og det mener jeg går tydelig frem i min tekst. Jeg kan ikke adekvat oversette min erfaring, men nettopp i at jeg har erfart musikken, i at jeg har satt min verden på spill i møtet med musikken, i dette ligger et imperativ for meg som kritiker og lytter om å snakke og å skrive.
Forståelsen av at spranget er umulig må være den underliggende forutsetningen for mine tekster, hvilket: "er en beskyttelse mot bombastisk domskritikk, [ og] at det å ta stilling til et estetisk spørsmål er et valg. Fremfor alt antyder punktet en innstilling til kritikerens virksomhet, hvor kritikeren stadig må engasjere seg, og aldri må miste sin fascinasjon for musikken eller sin trang til å overbygge det umulige spranget mellom klang og ord." Innsikten maner til ord.
Jeg så Sandmos fundamentale feillesning av mitt essay som døråpner for å skrive en av hans utsøkte historikerkommentarer, og mente at misforstanden var så åpenbar at jeg ikke så noen grunn til å kritisere ham. Derimot ladet professor Erling E. Guldbrandsen den store kanonen og fyrte av en salve så kraftig at det later til at Sandmo har mistet mælet.
Selv om Guldbrandsen nok gikk for langt i sin måte å sverte Sandmo på som fagperson, så reiser Guldbrandsen noen vesentlige prinsipielle spørsmål: “Når jeg tenker meg om, så sier Sandmo lite om musikalske teksturer og formprosesser i sine utallige plateanmeldelser. Det mangler nærlesning av verkene, eller av den musikalske teksten, om man vil. Ofte er det utenforliggende ting, historiske episoder og rariteter som skal gi språk til hans egne musikkopplevelser, hvis han da ikke starter med sin egen lyttesituasjon.”
Hvor er erfaringen blitt av i Sandmos musikkforståelse? Er det overhodet vesentlig hva komponisten har skrevet eller er klangen redusert til kun et uttrykk for en historisk kontekst? I lys av de rystende erfaringer som sikkert de fleste av oss har gjort med musikken blir det bare banalt å spørre: “Hva ville borgerskapets piker vært uten den klassisistiske sonaten?”
Imidlertid er spørsmålet interessant, for hvis vi elsker musikken ønsker vi vel å vite noe om dens historiske betingelser? Men hvordan mener Sandmo at spørsmålet kan gi ham en dypere erfaring – ikke forståelse, men erfaring – av musikken? Han treffer bedre når han spør: "Hvorfor vil alle si om Beethovens musikk at den er stor, men ikke at den er fin?"
Dette spørsmålet er nærmere å treffe noe av hva som skjer når vi lar musikken rive oss med. Imidlertid bagatelliserer Sandmo lytteren ved å si at: “Subjektiv erfaring er det minst individuelle av alt, og denne erfaringens musikkhistorie er Vestens egen historie om sjelen, vårt store fengsel av eneceller.” Han har et vesentlig poeng i at den kontemplerte lyttingen har en historie, og at erfaringen kan (og bør) relativiseres etter de språklige verktøy vi til enhver tid har hatt til å gripe musikken.
Selvfølgelig må vi vite noe om vårt språk for i det hele tatt å kunne nærme oss musikken, og språket endrer seg over historien. Men å innse dette gjør ikke at vi kan redusere musikkerfaringen til en utleggbar artefakt som kan gripes med anekdotisk historiefortelling. Heller viser det til menneskets forsøk på å nå musikken med forståelse, og hun må alltid kapitulere for noe som er større enn henne selv.
Magnus Andersson