SAMFUNNSFORSKNING
Jon Elster beskrives som Norges fremste filosof og samfunnsforsker internasjonalt, en titulering med vesentlig autoritativ klangdybde. Jeg spør: hvilken betydning kunne hans kronikk (i Aftenposten 02.11.06) ha uten autoritet? Elster forteller meg at franskinspirert forskning innenfor humaniora er tull, og at Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv. er nakne keisere. Sett at en fersk filosofistudent fortalte meg det samme: Jeg ville straks påpeke hvordan disse tenkere er spesielt vanskelige, og må leses med stor innsats for å forstås. Hva hvis jeg påpeker dette overfor Elster?
Som han sier i sin kronikk: Gode forskere vil sjelden bruke sin knappe tid til å lese dårlig forskning for å kunne kritisere den. Verken Elster eller bachelorstudenten har satt seg inn i fransk teori, men Elster innehar en autoritet som tillater ham å forkaste tenkning som er radikalt annerledes fra hans egen. Med andre ord: I mangel av et eneste argument mot franskinspirert forskning, ønsker Elster å overbevise meg ut fra ren autoritet.
Uten å ville kategorisere de franske tenkere i for stor grad, er det likevel visse fellestrekk som her er svært relevante. Store deler av fransk teori er en kritikk av den vestlige kultur og tradisjon slik den har vokst frem siden antikken. Denne kritikken baserer seg på en notorisk skepsis overfor makt, autoritet, hat og totalitarisme. Et stort problem er følgelig dette: Hvordan kritisere autoritet uten selv å være autoritær?
Skepsisen overfor autoritet nødvendiggjør en måte å reflektere på som beveger seg i samfunnets randsoner, i tenkningens marger, og som det er veldig enkelt å forkaste fra et autoritativt maktsentrum. De franske tenkere kan ikke, fra sitt utgangspunkt, tvinge gjennom sine påstander slik Elster gjør det, men prøver derimot å åpne autoritære tankemåter for kritikk. Fransk teori representerer i høy grad stemmen til verdens undertrykte, der de tankemønstrene som muliggjør undertrykking og maktmisbruk søkes og kritiseres. Det må nevnes at denne tenkningen finner sted etter to verdenskriger, etter Holocaust.
Ved å tale “outsidernes” sak, stiller de seg selv lagelig til for hugg fra kilder for undertrykking, fra autoriteter, fra maktinnehavere. Fra Elster. Fransk teori er samtidens skarpeste kritiker av imperialisme, kapitalisme, krigføring, hegemoni og så videre, og har oppfostret spesialiserte disipliner som for eksempel feminisme, orientalisme og post-kolonialisme.
Jeg fant Elsters artikkel skremmende (heller enn forstemmende), før jeg lærte meg å le av den. Han sier: “Eksistensen av lukkede forskersamfunn som påberoper seg at de har spesielle kriterier og metoder som gjør kritikk utenfra umulig er vel nå et irreversibelt sosialt faktum.” Jeg ler av at Elster her ikke snakker om seg selv, men om fransk teori hvis første målsetning er å åpne alt som er lukket, for dermed å muliggjøre kritikk i det hele tatt. Han spør: “Hvordan kan tull føre til prestisje?” Jeg ler av at det han her kaller tull, selv nødvendiggjør det å bli kalt tull av autoritet og maktsentrum.
Latteren min er uskyldig, og ikke hånlig, fordi den ikke ønsker å blande seg inn i saken. Elster angriper sin egen sak samtidig som han legger den frem, og skaper slik egenhendig et lite teaterstykke. Kronikken hans berører aldri fransk teori, men starter og ender med hans autoritet. Dog, når denne autoriteten er “Norges fremste filosof og samfunnsviter”, føles det viktig å supplere hans barske ord med noen synspunkter.
Skulle Elster ønske å titte utenfor den sfæren han uttrykkelig har forbudt fransk teori inn i, ville han med fransk teori møte en inderlig tro på mennesket og en rørende kamp mot autoritet og maktmisbruk.
Anders Fjeld