I sitt svar i Aftenposten 6. oktober til redaktør Vebjørn Selbekk forsvarer utenriksminister Jonas Gahr Støre regjeringens handlemåte i karikaturstriden. Utenriksministeren hevder at han i alle medier understreket "at en regjering ikke kan eller vil gripe inn mot en redaktørs ansvar". Problemet er at regjeringen i dette tilfellet faktisk grep inn mot en redaktørs bruk av ytringsfriheten: Støre kalte trykkingen av tegningene "uklok" og appellerte til allmennhetens "gode smak" i omgang med det frie ord. Og han "fant det nødvendig å formidle at disse ytringene ikke var uttrykk for regjeringens eller det norske folks syn". Hvilken rett hadde ministeren her til å tale på vegne av det norske folk? Jeg mener videre at det er meget uheldig at et regjeringsmedlem opptrer som formanende smaksdommer ved å felle verdidommer over enkeltytringer i det frie offentlige rom.
Utenriksministeren ønsker “å stå vakt om grunnprinsippene vårt samfunn er bygget på, ytringsfriheten og menneskerettighetene, herunder retten til fri religionsutøvelse og retten til ikke å bli krenket for sin tro”. Denne innskrenkningen av ytringsfriheten hører ikke hjemme i et liberalt samfunn. Den umuliggjør fri religionskritikk. Men også reell religionsfrihet forutsetter full ytringsfrihet og dermed retten til å fremme ytringer som andre kan oppfatte som krenkende. Siden det er islam som er involvert i denne konflikten, vil jeg ta et eksempel fra denne religionen. En viktig understrømning i islam er sufimystikken som betoner individets spesielle gudserfaring. Gjennom historien er slike mystikere en rekke ganger kommet i konflikt med islamske autoriteter. Dette er også et problem i dag, noe dødsdommen for blasfemi mot en sufimystiker i Pakistan i 2000 viser. Én troende kan altså ha behov for å uttrykke sin religiøsitet i en form som andre med samme religion kan føle krenkende. Det den ene oppfatter som blasfemi, kan være den andres tro.
Hvis Jonas Gahr Støres moralske avvisning av blasfemi skal være retningsgivende, vil derfor både ytringsfriheten, inkludert retten til å bedrive fri religionskritikk, og den individuelle trosfrihet innskrenkes.
Carl Müller Frøland