Debatt

Normalitetens yttergrense?

Hvordan vi tillegger vår egen virkelighet mening er i stor grad utfallet av motstridende artikulasjoner omkring temaene normalitet og avvik. Disse motpolene definerer rett og galt, vakkert og stygt, venn og fiende på en måte som gir mening til måten vi forstår verden omkring oss på. Når Morgenbladets leder 13.–19. oktober omtaler norsk narkotikapolitikk, inngår denne meningsytringen i den evigvarende striden om retten til definisjonsmakt. “Det viktige poenget her er at sykdomstankegangen i narkotikapolitikken må føres videre (…).”

Avvikergrupper i samfunnet kan i praksis velge to strategier for sin videre eksistens. De kan på den ene siden rendyrke sitt avvik gjennom å ta bevisst avstand fra normalitetsdiskursen. Måten den indre kjernen av black metal-miljøet motsetter seg inkorporering i hovedstrømskulturen på er et eksempel på denne strategien. Motsatt kan avvikerne søke seg mot nettopp hovedstrømskulturen og normalitetsdiskursen, en fremgangsmåte man i stor grad ser blant tilhengerne av en mer human narkotikapolitikk. Kampen for å få en tilstand definert som sykdom er en velprøvd strategi i vårt regulerte velferdssamfunn ettersom en diagnose gir lovfestet rett til samfunnets bistand. Minst like viktig er det imidlertid at diagnosen gir sosial legitimitet til en adferd eller tilstand. Alkoholisme forklart voluntaristisk gjør fylliken til et eksempel på udugelighet, mens den syke alkoholikeren i større grad blir behandlet som det medmennesket vedkommende faktisk er. Skoleelever som før ble definert som pøbel, pakk og evneveike blir i dag møtt med forståelse, tilrettelagt undervisning og Ritalin i passende doser.

Etter hvert som normalitetsbegrepet til stadighet utvides reiser det seg imidlertid et betimelig spørsmål: finnes det en ytre grense for normalitet? Hvordan bestemmer man universelle standarder for rett og galt når normalitetsbegrepet i økende grad styres av en svært romslig relativisme? Hva skjer den dagen voldtektsmenn ikke lenger er kriminelle, men syke i stedet? Vil det bedre situasjonen for ofre om seksualforbryteren er pasient istedenfor hensynsløs overgriper? Uten noen som helst sammenligning med narkotikamisbrukere for øvrig, viser ovennevnte eksempel at fraværet av bunnlinjer for forklaringsorienterte årsakssammenhenger dekker bordet for biologisk determinisme av ulik art.

Det later til at også Morgenbladets leder stiller seg bak et slikt forenklende syn. Farene med denne utviklingen illustreres klart når Fanny Duckert i Morgenbladet 6.–13. oktober forklarer hvordan rusbruk ikke kan reduseres til noe utelukkende genetisk, men i tillegg må forstås som et utfall av individers aktive tolkning og forhandling av egen situasjon. Duckerts innlegg bør være en påminner for alle som mener at alle problemer kan behandles bort og at alle fenomener kan forstås ved hjelp av genetiske modelleringer. Vår historie er allerede overfylt med ubehagelige eksempler på hvordan avvik av etnisk, seksuell eller kulturell art er blitt forsøkt forklart kun ved hjelp av biologiske variabler. Hvor hadde for eksempel kampen for homofiles rettigheter endt dersom et diagnoseperspektiv hadde blitt lagt til grunn? Svaret finnes allerede i enkelte frikirkemiljøers “behandling” av denne “tilstanden”.

Et frislipp av heroin til behandlingsformål gir lite annet enn en høyst midlertidig endring av forholdet mellom normalitet og avvik i vår forståelse av rusmidler, ettersom det finnes altfor lite kunnskap om hva normalisering av heroin kan medføre. All den tid man aksepterer virkelighetsforståelsens relative karakter, er det kun fornuftig medisinering og ikke-farmasøytisk behandling kombinert med sosiokulturelle forklaringsmodeller som kan sette slitesterke og forsvarlige rammer for meningsinnholdet i rusdiskursen. La oss håpe dette var det egentlige budskapet med forrige ukes leder.

Pål Erik Olsen, samfunnsgeograf

Mer fra Debatt