"Liberalere med hodet i sanden", et essay av Sam Harris i Morgenbladet den 29. september, har det samme hovedbudskapet som Hege Storhaug i Men størst av alt er friheten: De to forfatterne deler et selvbilde som liberale, de er dogmatisk entydige i sitt verdistandpunkt og de er skuffet over andre liberalere som de mener fraskriver seg et samfunnsmessig ansvar i møte med religiøs fundamentalisme og islamisme.
Jeg skal ikke vektlegge Harris mange forenklede årsak-virknings forklaringer på hvorfor islam er blitt del av en destruktiv farlig ideologi (som at islam har en tilrettelagt lære for martyrium eller at islamsk teologi ikke legger vekt på det dennesidige i sin frelseslære: det er tvert imot omvendt), men konsentrere meg om Harris’ kritikk av den unnvikende relativistiske liberalerens forhold til islamkritikk.
Relativisme er et stadig utskjelt begrep. I sin ekstreme betydning – "det finnes ikke noe objektivt riktig, og alt er like bra bare du betrakter det fra riktig vinkel" – har relativismen etter min mening ingen eksistensberettigelse. Men det er da heller ikke slik begrepet er blitt forstått blant majoriteten av liberale politikere og samfunnsvitere. Tvert imot har mange søkt å finne gode løsninger gjennom kritisk refleksjon av eget og andres verdenssyn. Et relativistisk ståsted tvinger normalitetsdefinisjoner frem i lyset og kan slik sett brukes til analyse av majoritetssamfunnet uten at det innebærer et vestlig selvhat, slik Harris skriver. Relativisme er en krevende form for intellektuell og eksistensiell virksomhet som består i å lytte til et annet perspektiv og å inneha viljen til å forstå motiver, intensjoner og livsvalg hos andre mennesker før du gjør deg opp en mening. Empati og relativisme ligger slik sett nær hverandre i forståelseskunsten.
Å hevde at en grunnleggende vilje til forståelse er det samme som å godta totalitære eller autoritære strukturer i andre kulturer, er ikke riktig. Det er mulig både Harris og Storhaug har rett i at liberalere er for unnvikende i bruken av nye lovbestemmelser for å sikre individets frihet. Det er like fullt galt å hevde at liberale politikere har vært “nyttige idioter” som er “godtroende når det gjelder terrorisme”, fordi de anerkjenner at muslimer er en heterogen befolkning og at lovforbud mot hijab eller henteekteskap ikke nødvendigvis er løsningen på verken terror eller overgrep. Det er heller ikke naivitet å anerkjenne at økonomi eller en traumatisk flyktninghistorie kan være sosiologiske forklaringsfaktorer.
Det bør være en plikt å si fra når en opplever at sentrale verdier er truet. Å stilltiende akseptere radikale ideologier er å delta. Storhaugs kamp mot overgrep i kulturens navn er både viktig og ekte. Problemet er de sammenhengene overgrepene settes inn i, og de sammenhenger som trekkes mellom overgrep og generelle trekk i en kultur. I kampen mot andre gruppers praksis eller verdisyn og i forsvar for eget, bør det foreligge et visst krav til empirisk samfunnskunnskap og evne til nyansert analyse.
Hvis ikke vil den liberale humanist angripe sin motpart ved å gå rett inn i deres forståelse av en todelt verden preget av henholdsvis: sekulær modernitet og religiøs autoritet. Med empirisk kunnskap mener jeg dokumentert data på hva din motstandsgruppe egentlig står for, hvem i gruppen som forfekter dette synet, hvorvidt det stemmer for et flertall i gruppen og hvorvidt de ser på seg selv som en gruppe i det hele tatt. (Et eksempel på en slik kilde er en kvantitativ verdiundersøkelse TV 2 foretok i dette år – Holdninger til integrasjon og internasjonale konflikter blant muslimer i Norge og den norske befolkningen generelt – som gjør det svært vanskelig å akseptere både Storhaugs og Harris analyse).
Det fine med å være en empirisk orientert forsker er at man faktisk snakker med og deltar i menneskers liv. For mitt vedkommende innebærer det intervjuer med snart et hundretall norsk-pakistanere om ulike temaer. Og ja, de fleste støtter arrangerte ekteskap, mange er for kjønnssegregering, svært få mener kvinner ikke bør jobbe og den store majoritet føler sterk lojalitet til staten Norge med dets demokratiske institusjoner. Den radikale islamismen er farlig sier de, og minner meg på at det ikke trengs mange terrorister før helvete er løs. Altså er den “pest av en teologi” som Harris maner til kamp mot, svært unødvendig å veve sammen med Europas muslimske immigranter.
Harris og Storhaug forfekter en velbrukt anklage mot de liberale: De er naive (bare de fattige får tilgang på midler vil de handle med toleranse og godhet). Liberalere tror fortsatt at radikal islamisme er en form for fattige klassers opprør, skriver Harris.
Tvert imot er de nyeste analysene av terrornettverk i England, som viser at radikale muslimer kommer fra godt integrerte hjem og er godt utrustet både når det gjelder utdannelse og økonomi, etablert kunnskap hos liberale akademikere. Det er de konservative både politikere og akademikere som stadig hyler at det hele skyldes en mislykket integrasjon. Her er forholdene altså motsatt av hva Harris beskriver.
Harris har rett i at det er stadig flere muslimer i verden som ser alle politiske og moralske spørsmål i lys av deres tilhørighet til islam. Det er mange grunner til det, men en av dem er knyttet til ekskluderingsmekanismen som ligger i retorikken til skribenter som Harris og Storhaug. I sin berettigete kamp mot radikal islam, kollektiviserer de muslimen. Dersom muslimer avkles sin individualitet og påkles kollektive hensikter, kan Europa komme farlig nær gruppehatets avgrunn.
Selvopprettholdelse, sikring, av egen gruppe er et vesentlig aspekt ved kollektiviseringen av de andre. Gjennom forsvar og beskyttelse av ens eget, blir gruppehat legitimert. Filosofen Vetlesen skriver i sin siste bok Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing at det er én mentalitet som karakteriserer overgriperen: selvrettferdigheten. Dette karaktertrekket tror jeg har gyldighet langt utover de alvorligste overgrepene. I debattene om islam og muslimer i Europa ser jeg tendenser til maning om en selvrettferdig plikt til å beskytte et (foreløpig fiktivt) kollektiv mot et (fiktivt) annet.
Essensmarkører er et annet begrep fra Vetlesens bok som viser til betydningen av symbolsaker i gruppedannende prosesser. Å markere en essens er nettopp hva som foregår i den antiislamske diskursen (og i den islamistiske). I Harris’ og Storhaugs tilfeller er essensmarkørene for oss “arven fra antikkens logos og opplysningstidens respekt for individet”, mens essensmarkøren for muslimen er “fraværet av logos og individuell frihet”. Dette er forenklete verdier som benyttes i en debattform som forhindrer dialog, og man mistenker derfor at kampen er viktigere enn målet.
Alexa Døving
Religionshistoriker og forsker ved HL-senteret