I Morgenbladet 20.10. har Jon Furholt et par kommentarer til min artikkel “Oops I did it again” 13.10. der jeg kritiserte den såkalte venstresiden i Norge for å gjenta fortidas feil; for å alliere seg med brutale, totalitære krefter som kriger mot USA. Han spør om jeg ikke er klar over at venstresiden har forandret seg siden 70-tallet. Jo da, men jeg tror ikke all forandring på denne fløyen har vært til det bedre. Mens mange tidligere var opptatt av systemkritikk, av ikke-vold og av internasjonal arbeidersolidaritet, knyttes venstre-begrepet i dag til nasjonalisme, kulturalisme og “forståelse” for totalitær religion. Derfor vet jeg ærlig talt ikke om det er jeg som har forlatt skuta eller skuta som har gått fra meg. Jeg vet heller ikke hva den bør hete.
Furholt spør om jeg ikke ser de strukturelle grunnene til undertrykking, og han peker på at mange skvises i en dobbeltrolle som undertrykker og undertrykt. Mitt poeng var at hvis de undertrykkende strukturene bunner i et konkurransesystem, hjelper det lite å peke ut syndebukker som gjør det bra i systemet. Ja, det gjør ofte vondt verre å heie fram dem som ikke har annet å utsette på systemet enn at de selv taper i konkurransen. Når de vet at de ikke kan vinne i åpen kamp, må de enten overgå fienden i grusomhet eller tvinge ham til å ta i bruk så forferdelige midler at han lider nederlag i kampen om verdensopinionen. Det er med sorg man konstaterer at denne makabre ligningen nå er i ferd med å gå opp for den væpnede “motstanden” i Irak på bekostning av sekulære, demokratiske partier, fagforeninger og kvinneorganisasjoner som nettopp prøver å bekjempe enhver undertrykking.
Jeg vil også betvile at islamisme-kritikk bidrar til å befeste vestlig makt i verden, slik Furholt vel antyder. Islamismen rammer jo særlig mennesker i muslimske land, blant annet forfattere, journalister, fagforeningsaktivister, homofile, kommunister, småforpaktere, urbefolkninger, etniske minoriteter, religiøse minoriteter, frisører, musikere, lærere, skulptører, ansatte i skjønnhetssalonger, feminister og kvinner i alle sjikt. Og hva hjelper det ofrene for totalitære, religiøse bevegelser å vite at undertrykkerne ikke er verdens herrer ennå? Hva sier progressive mennesker om tilsvarende holdninger blant bakstreverske katolikker i latinamerikanske land? I artikkelen argumenterte jeg mot at islam befinner seg i noen særstilling i så henseende. Har jeg rett i det, bør venstreorienterte også støtte de delene av iransk opposisjon som kritiserer landets kjernefysiske program.
Men jeg er enig med Furholt i at vi trenger et rom for mellommenneskelig samtale. Artikkelen min var ment som et bidrag til det. Enhver reell dialog må tross alt begynne med å markere uenighet. Jo klarere meningsbrytning, jo mindre krig.
Truls Wyller
Professor i filosofi