Jeg leser i Morgenbladet nr. 42 Svein Egil Hatleviks sjarmerende anmeldelse (hvis vi kan kalle den det) av Odd Nordstogas nye plate, eller rettere; utgytelse av bitter bygde-antipati.
Det er mulig jeg overtolker, men heldigvis sporer jeg en viss selv-ironisering over bydyret mellom Hatleviks linjer. Om Hatlevik er selvironisk, er det ikke alle bydyr som er det. Stadig vekk humrer vi bygdeboere (som, forunderlig nok, leser urbane aviser som Morgenbladet for å få et innblikk i grønnfargen på den andre siden av gjerdet) over bydyrets trang til å ironisere over forholdene på landsbygda, som det kanskje ikke alltid har det fulle overblikk over.
Bydyret er lett gjenkjennelig. Det består i all hovedsak av forhenværende bygdeungdommer som i ung alder ble mobbet av annen bygdeungdom fordi de leste bøker, hadde briller eller andre banale ting som ungom mobber hverandre for. Som 16-åringer flyttet disse bemobbede bygdeungdommene på hybel, fikk seg en akademisk utdannelse og flytter omsider til storbyen (Oslo, det eneste som gjelder). Sitter der ved redaktørens høyre hånd, og skal derfra dømme bygda ut ifra minnet om den som 15-årig, usikker og ukul ungdom, uten å ta inn over seg at dette er en ungdoms uferdige perspektiv. Kanskje har både han selv og andre bygdemennesker blitt voksne i mellomtiden, og kanskje fortoner bygda i virkeligheten seg annerledes?
All den tid ethvert riksmedium blir drevet fra Oslo, av disse bitre, forhenværende bygdeungdommene og deres medsammensvorne urbane kollegaer (som bærer med seg naget fra en eller flere generasjoner tilbake), er det vel neppe håp om å få regulert og nøytralisert dette bygdebildet. Men vi skal vel greie å fortsette å leve med det.
Berit Oksfjellelv
Bygdedyr