Et polemisk spørsmål - "Hva er bilder for norske kunstkritikere" - åpnet min kronikk i Morgenbladet 14. juli. Spørsmålet har åpenbart slått ned som en bombe i norsk kunstkritikk. Plutselig skal jeg, ifølge Grethe Melby (Morgenbladet 8. september), ha frakjent en rekke navngitte norske kritikere enhver evne til å lese bilder, ja, til å være kritikere overhodet.
En så hårreisende påstand fra min side kan selvsagt bare være drevet av personlig agg fordi ideer i min egen produksjon ikke er blitt diskutert i tekstene til nevnte kritikere. Heller enn å gå løs på andre burde jeg skrive om hva som er bra kunstkritikk, særlig siden poenget i min kronikk, stadig ifølge Melby, egentlig var banalt.
Poenget mitt var - som åpningsspørsmålet viser - ikke å frakjenne mine kolleger enhver kompetanse. Jeg har aldri skrevet eller sagt at norske kunstkritikere ikke kan lese bilder. Et slikt utsagn ble brukt i Morgenbladets profilering av saken og får stå for avisens egen regning. Poenget mitt var å bedrive en smule ideologikritikk, basert på tendenser i kritikken av én kunstner - Torbjørn Rødland. Disse tendensene - realistiske, moraliserende, projiserende lesninger - har preget kritikken av ham i mange år.
Det lange og nokså akademiske essayet jeg skrev i den tyske utgivelsen White Planet Black Heart (Steidl, 2006) var blant annet drevet av et sterkt ønske om å levere en annen tolkningsmodell for disse bildene enn den som hadde dominert norsk offentlighet i en årrekke. Siden 2006-kritikken av Rødland viste seg å repetere alle tendensene i tidligere års kritikk grep jeg - narsissistisk nok! - anledningen til å formidle ideene i mitt eget arbeid til en litt bredere offentlighet.
Hva var så disse ideene? Definitivt ikke at mange kunstverk, inklusive Rødlands, er inspirert av rock-kulturen. Det er, som Grethe Melby og tidligere også Tommy Olsson har påpekt, et velkjent faktum, og ville vært en banal påstand (selv om den omtalte teksten på Rødlands hjemmeside faktisk er Steidls bokpresentasjon, basert på mitt essay).
Verken Melby eller Olsson har fått med seg at jeg faktisk snakket om noe langt mer spesifikt: Hvordan en bestemt “rock-logikk” spilles ut i Rødlands fotografier (jeg diskuterer den under begrepet “stupiditet”) og hvilke konsekvenser dette har for lesningen av disse fotografiene. Dette handler ikke, som Olsson later til å tro, om bildenes motiver, om enkel gjenbruk av kjente rock-ikoner fra platecover, amerikansk popkunst etc. Det handler tvert imot om en bestemt måte å organisere visuelt og musikalsk materiale på - noe vi kan kalle en bestemt kulturell logikk.
I Rødlands bilder kan denne logikken ikke minst spores i bilder som rent motivisk sett tilsynelatende ikke har noe som helst med rock å gjøre. Jeg har ikke sett disse poengene fremført noe annet sted før. Og jeg har aldri sett norske kritikere bekymre seg for de problemene som oppstår når kunstkritikkens tradisjoner og vaner støter mot rockens kulturelle logikk.
I sin artikkel i sommer hadde Tommy Olsson rett i en ting: Jeg er ikke først og fremst opptatt av norsk kunstkritikk. Derfor kommer jeg heller ikke til å skrive oppbyggelige artikler om hva god kritikk er eller skal være, men holde meg til de konfliktsonene som oppstår i forhold til konkret kunstnerisk materiale.
Ina Blom