Ettersom det mest interessante i tiden er vår nærkontakt med islam gjennom de muslimske innvandrere leste jeg med interesse Simen Sætres "Er islam en voldelig religion" (Morgenbladet 25. august).
Imidlertid synes jeg at Sætres konsulenter ikke kom til poenget hva angår kristendommens forskjell fra jødedom og islam. Lege og skribent Tord Østberg sier at “..Det nye testamente unnlater å forholde seg til vold” og at “denne nytestamentlige holdningen er opphavet til den kristen-humanistiske retorikken”. Ikke direkte feil, men så monumentalt utilstrekkelig og for å se det rette perspektiv må jeg oppsummere litt av kulturhistorien.
Monoteismen oppsto i Midtøsten der den fortrengte de forskjellige polyteismer (mytologier) som hadde vært regelen frem til da. Denne utvikling skjedde gjennom de siste femten hundre år f. Kr. (i vår tidsregning), men samtidig, i den hellenistiske verden, tok opprøret mot polyteisme en helt annen retning og resulterte ikke i monoteisme men i hva vi veldig generelt må kalle “rasjonalitet”. Denne var primitiv til å begynne med, men like fullt var de greske tenkeres søking etter prinsipper og elementer forløper for den vitenskapelige, objektive, rasjonelle tankegang.
Nåvel, vi må anta at denne nye greske ånd ikke begrenset seg til Hellas, men også nådde frem til Midøsten og at det på Jesu tid hadde gjorde sin innflytelse gjeldende i den romerske provins kalt Palestina. Dette var jødedommens sentrum, men antakelig var den unge mann som senere ble Jesus en følsom natur og fanget opp den nye trend, og da han i voksen alder begynte sitt oppdrag ble opprøret mot Moseloven hans sentrale tema og for å forstå sprengkraften i dette må vi innse den nevnte lov er selve kjernepunktet i de semittiske kultur som også islam er en del av.
I denne forestillingsverden er samfunnets regler gitt av Gud og overleveringen av reglene det være seg Moses på fjellet og/eller Muhammed i ørkenen kan ikke betviles uten at selve grunnvollen svikter. Jesu opphevelse av moseloven var også opphevelse av guddommen.
Nå løper jeg over de mange hundre år da kristendommen bare var et underbruk av jødedommen, og går rett til renessansen da den greske ånd og derved også den virkelige kristendom ble gjenfødt. Her tar rasjonaliteten kommandoen over den semittiske myte og etter flere århundrer er “religion” og “Gud” blir objekter for rasjonelle, vitenskapelige studier. Og nå endelig tilbake til dagens emne hvorvidt islam er voldelig. Imamene har selvsagt rett i at religionene ikke ønsker vold og det ville selvsagt bli fred om hele verden ble muslimsk, men konfrontert med en sivilisasjon som hevder at det finnes en objektiv realitet hvor guder kommer og går, må det nødvendigvis bli konflikter.
Bodvar Skutvik