Debatt

Fra en innvandrers perspektiv

Norge er et vakkert land som kan lære andre mye om miljøvern og å drive et effektivt helsevesen. Men samtidig som det er rikt på energiressurser og naturskjønnhet, er Norge fattig i kulturell eksport. Det landet bør lære er at det er fri flyt av ideer og kultur som skaper store kunstverk. Norge må trekke lærdom fra kulturelle hovedsteder som London og New York, som gjennom sitt etniske mangfold har produsert mye av verdens beste musikk, mote og film. Men det er også viktig å trekke lærdom fra deres feiltagelser når de skulle hanskes med forskjellige etniske samfunn.

Jeg er britiskfødt med foreldre fra Jamaica og har nettopp flyttet til Oslo; jeg er dermed en dobbelt innvandrer. Jeg merket straks at utrykket “innvandrer” her ofte assosieres med enten gjengmedlemmer eller arbeidsledige. Å ekskludere unge innvandrere ved å fremstille dem negativt fører til at de heller oppnår anseelse fra sine egne grupper eller gjenger, og for mange fortoner kriminalitet seg som en kjapp metode å få respekt og penger.

Debatten om innvandring og integrering i Norge i dag kan ikke måle seg med konfliktene i England, men norske media har fremstilt situasjonen som meget dramatisk. Rasistiske angrep og mord er fortsatt vanlig i England, mens det i Norge er svært uvanlig og på det sterkeste fordømt i alle deler av samfunnet. I tillegg har Norge en meget aktiv og gjennomført antirasistisk bevegelse, mens den i England virker nesten glemt. Til tross for Londons historie med rasistisk motiverte sammenstøt, noe som fortsetter i dag, har tiden vist at kultur har skapt samhold i et splittet samfunn.

Min generasjon fant tilhørighet gjennom hip-hop, fordi det som internasjonal kulturell bevegelse engasjerte på mange nivåer – musikk, mote, kunst og sport. Dagens unge innvandrere i Norge mangler noe slikt å forholde seg til, fordi Norge på globalt nivå er veldig lite til stede med nye kulturelle bevegelser. For fortsatt å bruke musikk som eksempel, finnes det selvfølgelig internasjonalt anerkjente artister som Turboneger, Annie, Kings of Convenience og Röyksopp, men ingen av disse kan egentlig betegnes som innovative eller banebrytende på samme måte som Lady Sovereign, Dizzee Rascal eller The Libertines, som har kommet fra det kulturelle mangfoldet som London reflekterer. Det er rett og slett slik at London har større toleranse for kulturelle uttrykk som ikke følger noen normer.

Istedenfor å diskutere integrering i forhold til språk og at innvandrere må tilpasse seg norsk kultur, burde det norske samfunnet være åpen for nye impulser fra alle de nye kulturene som nå slår rot i landet. Full integrasjon er ofte avhengig av de yngre generasjonene, noe som 17. mai er et fint eksempel på. Og hva fungerer bedre enn musikk, mote og kunst til å samle den yngre generasjonen? Selve essensen av kunst og kultur er å bytte erfaringer og ideer. Det norske samfunn må passe på at innvandrere ikke føler seg ekskludert på jobbmarkedet eller underrepresentert kulturelt, slik at den kulturelle veksten og eksporten kan bli like betydelig som den økonomiske.

Anthony F. Wilson

Frilansjournalist

Mer fra Debatt