04:00 - 08. september 2006

Dom som sier dom er domme, dom er domme, dom

Den 14. juli kan kunsthistoriker, kritiker og kurator Ina Blom i kronikken “Dum - dummere - rock ‘n’ roll” fortelle Morgenbladets lesere at det står dårlig til med norsk kunstkritikk. Blom reagerer på mottagelsen av utstillingen Uglesommer av Torbjørn Rødland på Haugar kunstmuseum.

Blom mener den er banal og at kritikerne mangler evne til å ta et “materiale som ikke har normative ambisjoner” inn over seg. Blom påkaller Susan Sontag for å underbygge det aller verste: Kritikerne Line Ulekleiv, Nora Ceciliedatter Nerdrum og Kåre Bulie kan ikke lese bilder. Dette er virkelig ille. En kritiker som ikke kan lese bilder er ikke bare dum, men arbeidsufør. Skal man tro Blom, befinner kritikerne seg langt bak mål, helt ute av stand til å spille på banen.

Etter dette aner ikke denne kritikeren hvor selve ballen befinner seg. Ifølge Blom burde kritikerne ha fått med seg at det overalt i Rødlands kunst finnes referanser til fenomener og personer i rockkulturen. Her er jeg helt enig. Man trenger ikke engang se hans bilder. Det holder å lese på Rødlands hjemmesider, der kunstneren introduserer seg selv slik: “Torbjørn Rødland is to photography what the Pet Shop Boys are to pop music.”

Jeg antar at samtlige kritikere har fått dette med seg, og at de har lest Ina Bloms essay i Torbjørn Rødlands nye bok, hvor Rødlands selvforståelse gjentas og viderefortolkes av Blom. Det er mulig at de har reflektert i samme baner som kritikeren Tommy Olsson, som i sitt svar til Blom får frem at det neppe er en kunsthistorisk nyoppdagelse at det finnes en sammenheng mellom kunst og populærmusikk. Det kan også være at kritikerne ser noe annet som interesserer dem mer og at dette er grunnen til at de ikke setter brillene Ina Blom byr dem på sin nese.

Det finnes jo også en teoretisk mulighet for at et “materiale som ikke har normative ambisjoner” likevel har visse iboende normative trekk. Min ringe omgang med Susan Sontags essays har ikke fortalt meg noe annet. Men ikke vet jeg. Jeg har ikke sett utstillingen. Jeg har bare forholdt meg til Bloms utspill. Først forholdt jeg meg taus, fordi dette ikke lignet på Ina Blom, men på sommeravisenes forsøk på å lage litt liv i leiren. Deretter med denne henvendelse, fordi jeg oppriktig tror at Ina Blom og jeg deler en generell interesse for tilstanden i norsk kunstkritikk.

Olsson fant intet svar på hva Ina Blom ønsket å oppnå med sin kronikk. Med respekt å melde: Med sitt innspill sparker Blom ballen inn i busk og kratt. Kanskje er det derfor best, slik Olsson synes å anbefale, å la ballen ligge, og heller slukke lyset etter seg før man forlater rommet. Det er nemlig svært enkelt å lese Bloms utspill som et klassisk eksempel på at et medlem av produksjonsteamet føler behov for å korrigere den mottagelse et produkt har fått.

Her har jo kunsthistorikeren investert i en gitt diskurs uten at dette gir uttelling på resepsjonsfronten. At dette irriterer Blom er forståelig, men det er ingen passende anledning for en kronikk om begredelighetene i norsk kunstkritikk. Bloms utspill legger opp til en debatt som først og fremst konstruerer et artig scenario for en middels semesteroppgave i kultursosiologi. I en slik oppgave vil jeg ikke være. Scenariet blir nemlig fort til en regle fra barndommen: “Dom som sier dom er domme, dom er domme, dom”.

Mitt lønnlige håp er derfor at den kloke Ina Blom vil være med på et nytt forsøk. Her skal jeg ikke falle for fristelsen og påstå at kritikernes store problem er at en del kuratorer og kunsthistorikere ikke kan å lese tekst. I stedet vil jeg be Ina Blom - eller andre som måtte føle seg kallet - om å trekke frem de gode norske kunstkritikerne av i dag, og fortelle hva som kjennetegner god kunstkritikk. Vet man hva som er dårlig, vet man jo også hva som er godt.
 

Grethe Melby

Frilansskribent og kunstkritiker i Bergens Tidende og kunstkritikk.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.