Debatt

Modernistisk tilpasningsarkitektur: ugress eller nytteplante?

Morgebladets arkitekturskribent Jan Carlsen har åpenbart orden på sin stil- og arkitekturhistorie. En del synspunkter i artikkelen "Fra funkis til funkitsch" trenger likevel å settes under lupen. Forfatteren formidler arkitektenes inngrodde aversjon mot stilkopiering, etterligning eller "duplisering". Frem til nå har denne motviljen rettet seg mot en kopiering av historiske stilarter frem til 1920-tallsklassisismen, men Carlsen retter den samme kritikken mot en kopiering av funksjonalismen selv, foreløpig representert ved den puristiske ungfunksjonalismen fra 1930-tallet. Etter postmodernismens fall på 1990-tallet er dette enkle formspråket tatt i bruk på nytt, som i Marienlyst Park og Arne Gamsts bygård ved Bislett. Det hevdes at dette er kitsch, "klisjépreget etteraping" ("funkitsch") og ny "stilforvirring".

Kritikken mot kopiering av funksjonalismen selv er ikke annerledes enn den kritikk mot kopiering av historiske stilarter som arkitektene har fremmet siden 1930-tallet. Men nå biter vi nesten oss selv i halen. Hovedspørsmålet er likevel om tilbakeskuende arkitektur er legitim eller ikke? Eller skal alt skal være “nyskapende”? To forhold berettiger et slikt spørsmål. Det ene dreier seg om tilpasning til eksisterende miljøer, det andre om toleranse overfor andre retninger.

Et berettiget spørsmål er om en fortidsrefererende tilpasningsarkitektur ikke nødvendigvis må være samtidsarkitektur. Funkispionéren Lars Backer siteres i artikkelen med sin formulering om at “Vi vil skape en arkitektur i kontakt med tiden vi lever i.” En slik kontakt med samtiden vil i dag være annerledes enn i 1930-årene. Mange byggesaker i dag dreier seg om å tilstrebe en harmonisering til det miljøet nybygget skal være en del av. Dette skyldes at vår tid har en større interesse og forståelse for de historiske omgivelser enn man hadde i mellomkrigstiden.

Derfor vil selv en tilpasningsarkitektur med historisk tilknytning måtte skapes innenfor rammen av samtidens forståelse og refleksjon. Vi ser virkeligheten gjennom vår tids briller. Vi kan velge nyskapning eller tilpasning, men like fullt skaper vi samtidsarkitektur. Noe annet ville jo være en umulighet!

Dersom arkitektmiljøene hadde hatt frisinn til å anerkjenne ulike “arkitektoniske verktøykasser” for ulike oppgaver, det vil si andre uttrykksformer for tilpasning i eksisterende miljøer enn på ny og uberørt grunn, kunne en mer harmoniserende arkitektur fått anledning til å utvikle seg ved siden av den nyskapende. Per Suul, partner i Lund Hagem Arkitekter fremholder da også ganske riktig at de kritiserte prosjektene dreier seg om en tilpasning.

Spørsmålet berører likevel en langt mørkere side ved funksjonalismens ideologiske historie. Når arkitekter siden 1930-tallet har avvist enhver form for tilpasningsarkitektur, har idealet om nyskaping stått for en nærmest totalitær styring av arkitekturfeltet, der andre virkelighetsoppfatninger er blitt skjøvet til side og bekjempet. Innenfor politikk og samfunnsstyring er man på vakt mot slike ensrettende og undertrykkende tankemønstre, men innenfor arkitekturfeltet har de åpenbart fått leve og trives. Vi bør ikke se oss mye rundt for å konstatere at en slik ensrettende tankegang har vært til stor skade for våre omgivelser, ikke minst de historiske. En arkitekturdebatt som dreier seg om toleranse og anerkjennelse av flere retninger ved siden av hverandre, vil være langt mer konstruktiv. En arkitekturretning som slutter opp om eksisterende bebyggelse bør kunne få leve og utvikle seg ved siden av en nyskapende. Den må gis mulighet til å prøve og feile med gode mindre gode eksempler, slik det også vises til i artikkelen. Men å kvele ethvert forsøk vil være å gå alt for langt. Først når vi kan leve med en gjensidig respekt ulike retninger imellom, har vi mulighet til å oppnå et bygd miljø med større mangfold og opplevelsesrikdom.

Tor Kjetil Gardåsen

Konservator NMF

Mer fra Debatt