28. juli i år, i innlegget "Flåset intervju med nybakt doktorand", spør professor Einar Johan Aas ved NTNU seg om Morgenbladets useriøse behandling av doktor i teoretisk astrofysikk Mari Anne Killie bare var en "enkeltstående ubehjelpelighet", eller om det var "en illustrasjon av Morgenbladets side i den kulturkløften som C.P. Snow beskrev i boken De to kulturer." Professor Aas trenger dessverre ikke lure lenger.
Den 18. august forsøker Morgenbladet å behandle temaet astronomi i to notiser med titlene “Verdensrommet er så stort ” og “ og så uendelig gammelt.” Det er trist å lese at Morgenbladet ikke bare får vondt av å tenke på verdensrommets størrelse, men også “bevrer av eksistensiell angst” over universets alder. Jeg anbefaler at man så fort som mulig oppsøker profesjonell hjelp og får foreskrevet naturvitenskapelig lektyre og kursing. Dette vil forhåpentligvis få Morgenbladet til å føle seg bedre, og angst og smerte vil erstattes med begeistring over alt man i dag vet om vår opprinnelse og plass i universet, kun på bakgrunn av begrensede observasjoner og tålmodige forskeres grundige arbeid.
At også redaktøren velger å gjøre en opptreden hvor han kokett redegjør for sine manglende kunnskaper om hvordan universets alder blir beregnet, gir en endelig bekreftelse på mine og professor Aas’ bange anelser om Morgenbladets ståsted i forhold til naturvitenskap.
Er det virkelig på tide at Morgenbladet gjør den presiseringen av sin programerklæring som professor Aas foreslår i sitt innlegg?
Man kan alltids tilgi at en avis dekker over sin manglende kompetanse i redaksjonen med flåserier og forsøk på morsomheter, det er jo bare å la være å lese den! Verre er det når en avis som ellers gjør krav på å bli tatt seriøst gir sine lesere en fremstilling som ikke er korrekt.
Den første notisen fremstiller den nært forestående utvidelsen av solsystemet vårt ved å fortelle at man “har nettopp funnet tre nye planeter og den ene er bare to 2 planeter unna jorden” og spekulerer videre “når man finner ut nye ting om det rommet som er så nærme, hva kan man da etter hvert finne ut om resten?”
Her trengs en oppklaring. Det er ikke snakk om at man plutselig har “funnet” tre nye planeter. Bakgrunnen for utvidelsen av solsystemet er at Den internasjonale astronomiske union (IAU) har lagt fram et nytt forslag på definisjonen av “en planet” på IAU-kongressen som nå holdes i Praha. Hvis den nye definisjonen blir vedtatt vil tre allerede kjente objekter som går i bane rundt solen få status som planeter. Vi vil da ha til sammen 12 planeter i solsystemet.
Av disse tre planetkandidatene har to vært kjente i lengre tid. Ceres ble oppdaget i 1801 og nøt planetstatus i en tid før den ble reklassifisert som asteroide. Charon, som ble oppdaget i 1978, har man omtalt som én av Plutos måner, men det har vist seg at Pluto og Charon går i bane om hverandre og må regnes for å være en dobbeltplanet. Når det gjelder objektet 2003 U313, bedre kjent under kallenavnet “Xena”, kan man snakke om at man “nettopp” har funnet noe. Dette objektet befinner seg dobbelt så langt fra oss som Pluto, og ble først oppdaget i 2005.
Jeg er lei for å måtte skuffe Morgenbladet med at det ikke nylig er funnet planetstore objekter i vårt nærmeste nabolag i dette skremmende verdensrommet. Men jeg kan forsikre om at om man følger med, vil det med sikkerhet dukke opp andre fabelaktige og spennende fakta om universet det kan være verdt å videreformidle til sine lesere. Jeg håper at når den tid kommer vil dette bli behandlet med seriøsitet, også av Morgenbladet.
Helge Rager Furuseth
Sivilingeniør og tidligere realfagslærer