Debatt

Den pre-totalitære kjøkkenskriver

Professor Nina Witoszek prøver seg som matskribent med artikkelen “Det pre-totalitære kjøkken” i lørdagens Aftenposten. Riktignok er jeg noe tungnem, men stundevis kan det virke som om hun uttaler seg om filosofi, politikk og islam. Likevel skimter jeg en ekstrem vilje til å forsvare USAs krigspolitikk og medfølgende sanksjonering av tortur, selv om slike ymt skjules under beskrivelser av ratatouille glasert i sterk sennep “som blander couscous med St. Olav-saus” – en skikkelig lapskaus! Men er den velsmakende?

Til å begynne med rører Witoszek tilsynelatende bare rundt i vår motvilje mot islamisme. Hun raljerer med muslimen Lena Larsens forsvar av forbud mot jenters bruk av niqab i norske skoler (Aftenposten 24. juni), samt journalist Sten Inge Jørgensens påvisning av likhetspunkter mellom haugianernes og islamistenes protest mot makt og øvrighet i Morgenbladet 16. juni. Han understreker imidlertid at: “Ytterst få tror i dag på lovmessigheter i historien, som i vårt tilfelle kunne indikere at islamistene på sikt vil utvikle seg til en slags arbeiderbevegelse.”

Og nå svir lapskausen seg for alvor: Nina Witoszek tar for seg den slovenske filosofen Slavoj Žižeks analyse av den amerikanske tv-serien “24”. Her sammenlignes det amerikanske antiterrorbyrået CTUs omgang med terror med nazisten Heinrich Himmlers terror rundt deres felles etiske problem: “how to make sure that the executioners, while performing these terrible acts, remained human and dignified. His [HHs – min anm.] answer was/…/act with inner distance; do not get fully involved.” (The Guardian 10. januar 2006).

Žižek påviser at Cheney ved å innrømme torturen i irakiske fengsler stiller seg i Himmlers posisjon, og at serien “24” tjener som apologi for dette sivilisasjons-sammenbruddet: “not the content itself, but the fact that we are being told openly about it. And that is a sad indication of a deep change in our ethical and political standards.” Om slike resonnement gjør dagens politiske ledelse i USA til fascister, er det flere enn Žižek som debatterer.

Men ikke professor Witoszek! Som motvekt mot alle nedbrytende antydninger om at den amerikanske presidentens krigføring ikke skulle være en ren velgjerning for det frie vestlige menneske, krydrer hun med boken The Reckless Mind, skrevet av Mark Lilla. Han påstår her at vestlige filosofer har vært notoriske forsvarere for tyrannier. For eksempel den tyske jøden og filosofen Walter Benjamin.

Da denne upraktiske mannen endelig ble beveget til å rømme fra Hitler i 1940 dro han sporenstreks til Spania og ble straks fengslet av Franco. I angst for å bli overlevert til Gestapo tok han livet av seg. Hans dødssynd var at han hadde vært marxist. Mannfred Steger oppfatter boken som “a rather simplistic psychological account resting on a peculiar mix of neo-Straussian soul talk and liberal individualism.” Med andre ord: En Bush-apologet av Witoszeks kaliber. I samme bok stemples også post-strukturalistene Focault og Derrida som tyranni-supportere, sammen med nazipynten Heidegger.

I likhet med Witoszek er jeg litteraturviter. Selv skrev jeg min avhandling i tråd med den strukturalistiske skolen. Men selv om Derrida ofte oppfattes som vanskelig tilgjengelig, ville jeg ikke hevne meg ved å stemple ham som forsvarer av tyranni. I sin drøm om “Rettferdigheten og Godheten”, skulle Focault og Derrida gi “seg hen til den totalitære fristelsen”, påstår Witoszek.

Derrida jobbet mot apartheid på vegne av Nelson Mandela i 1983, møtte palestinske intellektuelle under et besøk i Jerusalem i 1988, var aktiv mot dødsstraff, og støttet kampanjen til den franske statsminister Jospin i 1995. I 1978 var han på besøk i Iran, og støttet da revolusjonen mot sjahen, som ble styrtet året etter. Sjahens terrorvelde ble gjort mulig av britisk og amerikansk etterretnings fjerning av den lovlig valgte statsminister Mohammed Moussadeq fra 1951 nettopp av den hjemvendte sjahen i 1953.

Det er for meg ubegripelig at Nina Witoszek må ty til å stemple en hel gruppe tenkende mennesker som tyranni-elskere, bare for å unnskylde sin egen åpenlyse støtte til president Bush og hans militaristiske, fundamentalistiske og antidemokratiske regime. For å skjule sitt ærend, ifører hun seg forkle og matskribentens sjanger-språk. Men det hjelper ikke – slikt kjøkkenskriveri skjuler ikke alle de kvasse kniver.

Gunnar Gjengset

Litteraturviter

Mer fra Debatt