Erik Skjevelands innlegg i Morgenbladet 14. juli, "For mye av alt", leser jeg med stigende interesse. Han viser at akademia, representert ved professor Helland, ikke har forstått poenget med Kunnskapsløftet. I begynnelsen av innlegget framhever han viktigheten av å arbeide med sakprosa i skolen, og at sakprosa ikke står i motsetning til skjønnlitteratur. Det er nemlig, slik jeg ser det, slik at de to hovedsjangrene bygger opp en felles forståelse av virkelighetens verden. Sakprosaen er i mange henseende like avhengig av skjønnlitteraturen som skjønnlitteraturen er avhengig av sakprosaen. Det fins få sakprega tekster som ikke i en eller annen forstand trekker veksler på skjønnlitterære tekster – det være seg i form av litterære uttrykk, eller litterære virkemidler. På samme måte fins det få skjønnlitterære tekster (iallfall verk som har overlevd si egen samtid) som ikke er blitt behandla i sakprosa – med andre ord er skjønnlitterære tekster avhengige av omtale i sakprosaform for å overleve.
Så kommer jeg til Skjevelands konklusjon. Her hevder han at det er “for mye av alt” i Kunnskapsløftet. Det er jeg ikke enig i. Den nye læreplanen er den mest edruelige læreplanen som har sett dagens lys i Norge i nyere tid! Borte er alle krav om å ha lest den og den teksten, av den og den forfatteren. Nå er det fokus på hva elevene skal sitte igjen med etter endt utdanning, til forskjell fra L97 og R94s vage formuleringer om “å arbeide med” og “ha kjennskap til”, og det dreier seg om rene fakta og ferdigheter. Det er ikke slik at kunnskap om sakprosa er kommet i tillegg til tidligere litteraturhistoriske kunnskaper sakprosa (og innsikt i moderne litteratur) er kommet istedenfor den lineære litteraturhistoriske framstillinga. På samme måte er det nye hovedmomentet “Sammensatte tekster” ikke et tillegg til tidligere tiders fagområder, men tvert imot en hjelp for den enkelte elev til å forstå tekstene han/hun møter på i hverdagen; film, reklame, interaktive dataspill, hypertekster, animasjoner osv. I tillegg er slik kunnskap en hjelp til å organisere og gjøre sine egne presentasjoner, foredrag og andre framføringer mest mulig interessante for publikum en ferdighet de fleste garantert vil få bruk for i voksen alder, enten i jobbsammenheng eller som aktive deltakere i samfunnsdebatten på et hvilket som helst plan. Og som de aktive samfunnsengasjerte menneskene vi prøver å oppdra ungdommen til å bli, vil det også være nødvendig for dem å ha kjennskap til “billige” virkemidler som festlige animerte datapresentasjoner kan imponere med, slik at de kan skrelle bort alt som ikke har med saken å gjøre og dermed vurdere selve argumentasjonen, og ikke publikumsfrieriet i ei saksframstilling.
For meg ser det ut som om Skjeveland, som så mange av sine kolleger i læreryrket, glemmer at elevene faktisk har lært noe før de kommer til hans nivå i utdanningsløpet. Han som arbeider i videregående opplæring glemmer å ta hensyn til at elevene ikke kommer til ham som ubeskrevne blad de har med seg en del kunnskap de kan bygge videre på! (Akkurat som jeg som jobber i ungdomsskolen av og til kan glemme at de har med seg en del kunnskap fra barneskolen ) Det er muligens en yrkesskade blant lærere på alle nivå vi vil så gjerne tro at ingen andre enn oss kan hjelpe elevene skikkelig i læringsprosessen, ingen andre nivå enn vårt eget kan gi elevene ordentlig og passe motivasjon til å drive dem videre i kunnskapstørsten. Ser man hele læreplanen for norskfaget under ett, er planen slett ikke mer utfordrende for verken lærer eller elev enn den bør være. Her er det mulighet for alle kategorier av elever å oppnå noen mål som de vil ha nytte av seinere i livet, samtidig som den mest ambisiøse eleven kan finne noe å strekke seg etter. Det er til og med mulig at vi lærere kan finne rom for egen videreutvikling gjennom Kunnskapsløftet hva kan vel være mer spennende enn det?
Briten Russdal-Hamre
Lektor