Da innbudte handels- og landbruksministere gikk fra hverandre etter intense møter i Genève lørdag 1. juli, kunne de alle konstatere at de ikke var kommet et eneste skritt nærmere enighet om nye regler for verdenshandelen. EUs forhandlingsleder Peter Mandelson konstaterte: “Hvis vi ikke skifter kurs inne to uker, oppnår vi ikke noe gjennombrudd i sommer. Og forhandlingene bryter sammen.” WTOs generaldirektør Pascal Lamy uttalte: “Vi setter fremtiden til Doha-runden, WTO og selv det multilaterale handelssystemet i fare.”
At denne forhandlingsrunden ikke munner ut i noen ny avtale for verdenshandelen, betyr at dagens regelverk fortsatt gjelder. For landbruket i Norge (og resten av Europa) er dette en opplagt fordel fordi vi fortsatt får lov til å styre vår egen landbrukspolitikk og kompensere for vanskelige driftsforhold som gjør norske (og europeiske) matvarer lite konkurransedyktige på verdensmarkedet. Mange u-land er også lettet over at de ikke ble tvunget til å senke tollen på jordbruksvarer, industrivarer og fisk.
Allikevel er det grunn til å minne om at dagens regelverk i høy grad er årsak til urettferdighet, fattigdom og sult i verden. Når forhandlingene i WTO strander, innebærer det at de samme kravene fra rike til fattige land vil gjentas i bilaterale (tosidige) forhandlinger. I slike forhandlinger står fattige land om mulig enda svakere enn i WTO.
Tiden er derfor inne til å se på hvorfor forhandlingene brøt sammen, og på hvordan verdenshandelen kan organiseres bedre. Grunnene til at WTO brøt sammen er mange. Jeg tror de viktigste er:
Nye forhandlinger om verdenshandelen må unngå disse feilene. Samtidig må de sette seg mål som er så relevante og verdifulle at rike land er villige til å ofre noe for å nå dem. Ifølge OECD ville de mest aktuelle forslagene i WTO-forhandlingene resultert i en økning i verdens brutto produksjon på 0,14 prosent. Ifølge Carnegie Foundation ville Afrika sør for Sahara få en produksjonsnedgang på 1 prosent! Samtidig som man i WTO har diskutert veier til økt verdenshandel (med tilhørende økt transport), forteller FNs klimapanel om hvilke katastrofale virkninger denne økte handelen vil føre med seg. Og mens WTO arbeider for mer handel med mat over landegrensene, sliter over halvparten av verdens 1,3 milliarder bønder og deres familier med å skaffe nok mat på eget bord.
Gjennomsnittsbonden i dagens verden dyrker 10 mål jord, og har ikke andre redskaper enn hakke og spade. Verdens store utfordringer er miljøødeleggelsene og den ekstreme fattigdommen. På tross av FNs tusenårsmål, øker antall sultne i verden, og nærmer seg nå 900 millioner kronisk underernærte.
Vi trenger derfor nye organer for regulering av verdens handel. Ønsket om demokrati og åpenhet taler for å legge slike organer under FN. Mye taler også for å behandle jordbruk, industri og tjenester hver for seg og i adskilte organer for å unngå den typen hestehandel og utpressing (av fattige land) som vi har sett i WTO. En særlig viktig oppgave for disse organene vil være å overvåke bilaterale avtaler for å styrke u-landenes stilling i disse.
Ole-Jacob Christensen
Styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag