I siste nummer av tidsskriftet Norsklæreren (nr. 2/2006) skriver professor Frode Helland om "Litteraturens (manglende) plass i "Læreplan i norsk"". Artikkelen er et tankevekkende bidrag til debatten om norskfagets innhold. Helland skriver at litteratur "[ ] gir tilgang til en sfære som ikke er dominert av nyttetenkningens tyranni". Hans poeng er at "tilgangen til en slik sfære er avgjørende viktig for at borgerne i et samfunn skal kunne være de kritiske og selvstendige individene som man gjerne vil at de skal være". Dette er vel og bra, men denne artikkelen har også et skjult premiss: Den tar for seg et stykke sakprosa - "Læreplanen i norsk" - og analyserer den ved hjelp av sakprosa, nemlig Hellands egen akademikernorsk. I tillegg siterer han en mengde sakprosaister, fra Aristoteles via Kant til Bourdieu, mens ingen litterære verk eller skrivemåter anvendes.
Helland forsvarer således litteraturens plass i norskfaget utelukkende ved hjelp av sakprosa. Slik viser han at skjønnlitteraturen er en skjør, estetisk blomst som må kultiveres i en var og beskyttet sfære, gjerne i tempererte glasshus, på nordisk-institutter rundt om i landet. Litteraturen makter nemlig ikke å forsvare sin egen plass, her må det sterkere lut til: sakprosa!
Samtidig stiller Helland sakprosaen opp som markedsliberalismens store språkbusemann: "Overalt ellers i samfunnet er det sakprosaen som rår – og nå ser den ut til også å ha lagt skjønnlitteraturen under seg i norskfaget." Og videre: " i den grad dette er sant, ja, så er også dette en læreplan for utdannelse av teknokrater og konsumenter, ikke selvstendige kritiske borgere med kulturell kapital."
Denne bristen i Hellands argumentasjon – skinnkonflikten mellom skjønnlitteratur og sakprosa – er, paradoksalt nok, det mest interessante ved hans artikkel. Løsningen er opplagt, selv om Helland ikke ser den. Skjønnlitteraturen må gjøre felles sak med sakprosaen, ellers blir det splid i rekkene. Den estetiske litteraturen makter ikke å "understøtte menneskets autonomi og rolle som samfunnsborger" alene, den må ha hjelp til grovarbeidet, og det er det den grå og unnselige, den utskjelte og underkjente brukslitteraturen som utfører.
Problemet med læreplanen i norsk er ikke at det er for mye sakprosa i den, problemet er at det er for mye av alt i den. Således avspeiler den en generell tendens ved det norske konsumentsamfunnet: Vi drukner i en overflod av innholdsløs reklame, tomme løfter og gode intensjoner; veien til Helvete er nemlig brolagt med slikt. Helland burde heller kritisere det læreplanen ikke sier. Saken er som den alltid har vært: Forfatterne av læreplanen mangler et økonomisk mandat og nøyer seg derfor med å pøse på med gode intensjoner, som koster lite og ingenting. Hvordan skal læreren få tid til å innfri læreplanens vide løfter? Det er her skoen trykker. Blir det for mye av alt vil nyttetenkningens kortsiktige lønnsomhetsmål vinne frem, enten det gjelder sakprosa eller skjønnprosa. Så enkelt er det.
Erik Skjeveland
Lektor og skribent