Først vil jeg gjerne takke for oppmerksomheten dere har rettet mot Sudans problemer i Morgenbladet nr. 26 (7. juli 2006). Jeg er enig med de fleste påstandene i artikkelen om konsekvensene av borgerkrigen. Det er sant at den har vært svært ødeleggende, og at det vil ta mange år før man oppnår stabilitet.
Jeg vil gjerne kommentere en del av uttalelsene til Hassan Al-Turabi, lederen av The National Islamic Front (NIF). Han påstår at: “Det er helt fremmed for befolkningen (i sør) å forholde seg til politiske partier.” Dette stemmer ikke, ved Sudans uavhengighet i 1956 var det tre store politiske partier i sør: Southern Front (SF), Sudan African National Union (SANU) og The Federal Party (FP). Per i dag finnes: Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) og Union of Sudan African Parties (USAP). Dette er landsdekkende partier hvor folkegrupper fra sør har vært de mest aktive. Også i partiene basert i Nord-Sudan er mange fra sør medlemmer, som i: Umma Party (UM, ledet av Sadig Al-Mahdi), The National Islamic Front (NIF), Democratic Unionist Party (DUP, ledet av Osman Ali Al-Mirghani) og Sudan Communist Party (SCP). Medlemskap i disse partiene er ikke basert på stammetilhørighet, de inkluderer folk fra hele Sudan og også Sør-Sudan.
Videre påstår han at: “Sør vil ikke være i stand til å klare seg alene, om de skulle stemme for uavhengighet.” Turabi presenterer flere argumenter for dette synet, men den egentlige grunnen er at han ønsker kontroll over oljeressursene som finnes i sør. Selv om Sør-Sudan mangler infrastruktur, helsetilbud og utdanningsmuligheter, er det svært rikt på naturressurser som olje, gull og kobber, i tillegg finnes det svært gode landbruksområder. Det er derfor en region som lar seg utvikle på kort tid og vil bli svært attraktivt for investeringer.
Grunnen til at Sør-Sudan fortsatt er underutviklet, er en bevisst politikk fra den sudanske regjeringen. Den har latt være å utvikle regionen for at de ikke skal være i stand til å bli uavhengige og ta kontroll over sine egne naturressurser. Den Sudanske regjeringen sier at den ønsker at sør skal forbli en del av Sudan, men den har ikke gjort noe for å gjøre en slik union attraktiv. Sør-Sudan var faktisk lenge tilhengere av en samlet nasjon, men det fremste målet til alle partier basert i nord, med unntak av kommunistpartiet, er å islamisere hele Sudan og å innføre sharia. Det opposisjonen i sør ønsket var et demokratisk, forent, føderalt og sekulært Sudan, men det tillot ikke den sudanske regjeringen. Sør-Sudans kamp har derfor vært en kamp for å bevare sin egen kultur og å motstå islamisering.
Sudans fremtid vil avhenge av hva vi gjør med fredsavtalen: CPA (Comprehensive Peace Agreement) mellom Sudan Peoples Liberation Movement og The National Congress Party. Utfallet av folkeavstemningen om Sør-Sudans uavhengighet i 2010 vil egentlig bli avgjort av handlingene til regjeringen i nord. Hvordan kan Sør-Sudan stemme for å være i union med resten av Sudan så lenge regjeringen fører en splittende politikk og fortsatt ønsker å innføre sharia i en region dominert av animister og kristne?
Mou Mou Athian Kuol
flyktning fra Sør-Sudan bosatt i Trondheim, har vært aktiv i Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM), men uttaler seg som privatperson