Student Johannes Due Enstad utrykker (i Morgenbladet 16. juni) motforestillinger mot artiklene jeg har skrevet for avisen. Han mener at jeg har fremstilt et begrenset bilde av situasjonen, og at jeg med urette skriver at Israel er en apartheid-stat og at koblingen mellom Israel og demokrati er en selvmotsigelse. Han stiller også spørsmålstegn ved den historiske konteksten.
Historien: Enstad begynner med historien, og skriver at Israel aldri ble skapt for å være en ren, jødisk stat. Ifølge FNs delingsavtale er dette sant. Israel skulle holde seg innenfor 1947-grensene og forfatte en grunnlov som ga den millionen kristne og muslimer som bodde i området samme rettigheter som jødene. Israel har ikke gjort noen av delene. Fra høsten 1947 begynte terroristene i Stern og Irgun en sakte eskalerende terrorkampanje mot den arabiske befolkningen, med mål om å etnisk rense området for å lette jødisk beboelse.
Innen 1948 hadde den israelske hæren vokst til 60 000 mann, utstyrt med det beste av innsmuglede amerikanske og europeiske våpen. De arabiske landenes samlede hærstyrker talte 21 000 mann. Palestinerne flyktet fra Sterns og Irguns massakre. Da de vendte tilbake, var hjemmene, virksomhetene og eiendommene deres ekspropriert av Israel og erklært kun for jøder. I løpet av denne krigen utvidet Israel sine grenser utover det verdenssamfunnet hadde gitt landet. Mer enn 750 000 kristne og muslimer flyktet, kun 150 00 ble igjen.
Apartheid: Dette er en politikk eller praksis som separerer eller segregerer folkeslag. Israels nabolag kun for jøder og dets eiendomslover oppfyller uten tvil dette kriteriet. Forskjellsbehandlingen mellom jøder som dreper arabere (uaktsomt drap) og arabere eller jøder som dreper jøder (overlagt drap) er et annet eksempel. Måten Israel lar sosialhjelp være avhengig av avlagt militærtjeneste, men samtidig fritar ortodokse jøder for dette kravet og holder de fleste arabere utenfor militærtjenesten, viser ulikhetene for loven, og hvordan sosiale goder er ulikt distribuert. Slik kan lover som har gode hensikter på papiret, være diskriminerende i praksis. For dem som ønsker virkelig å forstå denne segregerte og urettferdige nasjonen, vil jeg varmt anbefale israelske Susan Nathans The Other Side of Israel (2006).
Nelson Mandela utdyper dette bildet: “Følger du meningsmålingene i Israel de siste 30 til 40 årene, ser du tydelig en vulgær rasisme, inkludert en tredel av befolkningen som åpent erklærer seg som rasister ( ) Ser du på rettssystemet, finner du diskriminering mot palestinerne, og ser du på de okkuperte områdene etter 1967, finner du to rettssystemer med to ulike menneskesyn: ett for palestinske liv, og ett for jødiske. I tillegg er det forskjeller i tilnærminger til eiendom og land. Palestinsk eiendom anerkjennes ikke som privat eiendom, og kan konfiskeres. I den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza finner vi ytterligere en faktor. De såkalt ‘selvstyrte områdene’ er bantustaner. De er innskrenkede enheter innenfor det israelske apartheidsystemets maktstruktur.” (Mandela i et notat til The New York Times’ Thomas Friedman, mars 2001)
Demokrati: Som de tvetydige begrepene fred og frihet, hvis definisjoner avhenger av mottageren, virker demokrati som et feelgood-begrep som sjelden forstås fullt ut og som brukes av diktatorer så vel som folkevalgte for å svøpe et land i et slør av legitimitet.
Demokrati defineres som folkestyre. Slik dette praktiseres i Palestina hvor myndighet avledes fra folkemøter og andre former for direkte ytringer, slik at folkeviljen snarere enn fakta eller felles mål skaper lovene råder anarki og ubesluttsomhet. Land som USA er representative republikker, ikke demokratier. For sine jødiske borgere er Israel en sosialistisk-militaristisk-teokratisk-representativ republikk. For sine ikke-jødiske borgere er Israel en militaristisk-teokratisk-fascistrepublikk. Apartheid er et symptom på fascisme. I dagens verden finnes ingen demokratier.
Mohammed Omer
Gaza, Palestina