Med bakgrunn i min kronikk om et androgynt personlig pronomen (Morgenbladet 26. mai–1. juni), leverer teologistipendiat Atle Søvik et varmt forsvar for "hin" – i sin tid lansert av Espen Esther Pirelli Benestad – fremfor "haun" som nytt tvekjønnet/kjønnsnøytralt pronomen.
Søvik opplyser at hans primære anliggende er å kunne referere kjønnsnøytralt til Gud. Gud er etter Søviks beskrivelse “hinsides”, men det spørs om ikke denne betegnelse passer bedre på Søvik selv i dette tilfellet. Man bør nemlig være ytterst forsiktig med å bruke “hin” som referanse til Gud. Dette fordi de underjordiske nisser og dverger, tusser og troll ofte kalles “hintfolket”, og ikke minst fordi Djevelen gjerne kalles “hinmannen”! (Se også Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok, artikkel “hin”.)
Når Søvik skriver: “Jeg ser det altså ikke som en ulempe at ordet allerede er i bruk, men ser heller for meg at det er lettere å utvide bruken av et kjent ord enn å innføre et nytt”, så må jeg si meg dypt uenig. Jeg ser store problemer forbundet med å bruke tilnærmet liktlydende referanser til Gud og Satan. Jeg er selvsagt kjent med at visse kristne sekter i antikken, så som kainittene og karpokratianerne, lekte med tanken om Abraxas, den gud som er både god og ond.
Jeg anser imidlertid dette for å ligge så fjernt fra den teologi som Den norske kirke og trolig også Søvik selv står for, at “hin” må kunne erklæres å være dypt uegnet som gudsrefererende personlig pronomen.
Terje G. Simonsen
Idéhistoriker