Det har vært flere fornøyelige, men akk så ugjennomtenkte utspill i saken om androgynt/kjønnsnøytralt pronomen. Det siste kommer fra tidligere språklærer Harald Ryeng, som forfekter det syn at et slikt pronomen allerede finnes, nemlig intetkjønnspronomenet "den"! Ryeng oppsummerer: "Kjenner man personens kjønn bruker man han eller hun, kjenner man det ikke, bruker man den. Så enkelt er det." Ja, er det virkelig så enkelt? Setningen jeg anførte som eksempel for å vise problemene forbundet med mangelen av et androgynt/kjønnsnøytralt pronomen (kronikk i Morgenbladet 26. mai-1. juni), vil ifølge Ryengs regel lyde: "Når læreren står ved tavlen, må den være i dialog med elevene. Når disse henvender seg til denne, må den være åpen, også for innspill som bryter med dennes ferdiglagde opplegg." Dette er dårlig norsk – mildt sagt. Jeg kan derfor ikke skjønne hvordan "den" skal kunne fungere som et fullverdig, kjønnsnøytralt pronomen. Men jeg tror jeg begynner å skjønne hvorfor Ryeng titulerer seg "tidligere språklærer".
For øvrig synes det som om både Søvik (9.-15. juni), Knut Erik Strand (16.-22. juni) og nå sist Ryeng leser min kronikk som et forsvar for at “haun” bør bli det nye pronomenet. Dette er ikke riktig. Jeg har kun sett på kjensgjerningene med forskerens interesserte blikk omtrent som en biolog ville konstatert forekomsten av en ny mutant langs norskekysten, uten nødvendigvis å ta stilling til om dette er bra eller dårlig. Gjennom mine observasjoner er jeg kommet frem til 1) Det synes å være behov for et androgynt/ kjønnsnøytralt pronomen. Og 2) Det er trolig at “haun” vil besette denne nisjen. Strands innlegg underbygger mitt poeng, for så vidt som han konstaterer at mutanten “haun” ble observert i Adresseavisen i Trondheim allerede i år 2000. Mens innleggene til Søvik og Ryeng viser at de eksisterende alternativene neppe vil være livskraftige nok til å besette det nye territoriet.
Terje G. Simonsen
Idéhistoriker