Det er lett å la seg fange av liberal frihetsretorikk, i alle fall dersom en bare tenker politisk og ser motsetningene til liberalismen som varianter av ufrihet eller tvang. Men, det finnes også en filosofisk tradisjon for liberalismekritikk. Det var den Hans Skjervheim tok utgangspunkt i da han skrev om “det liberale dilemma”.
Historisk kan vi finne en dyptpløyende kritikk av liberal tenkning i Hegels rettsfilosofi, blant annet når det gjelder reguleringen av forholdet mellom religion, stat og individ. Etter liberal oppfatning skulle en nøytral forståelse av dette forholdet tilsi at staten forholdt seg til religion som til borgernes privatliv. Dette ble antatt å være et politisk nøytralt program, som skulle tjene både rasjonalitetens og frihetens vilkår, det som var liberalernes målsetning. Men, fremholdt Hegel, dette programmet inneholder flere uuttalte premisser. Det er ikke et uttrykk for intellektuell åpenhet, men derimot et uttrykk for bindinger til et intellektuelt tankesystem, når det kreves at all religion defineres som et privat anliggende, uansett hva som er innholdet i de religiøse lære og uansett hva de troende selv mener eller for den del, uavhengig av hva samfunnsforskere måtte ha å si om religionens kollektive funksjoner i forskjellige samfunn. Privatiseringens prinsipp blir dermed et substansielt påbud og ikke en nøytral formalitet for spilleregler i moderne samfunn.
Det er i de substansielle påbud i en lære som gir seg ut for bare å være bindende på det formale plan, at vi finner inntaket til det som er blitt omtalt som det liberale dilemma. Det som Hegel skrev om religion, kunne andre skrive om kulturforståelse i større alminnelighet. Liberal kulturforståelse bygger på flere forutsetninger som liberale talsmenn gjerne tildekker.
Dette var kanskje ikke så farlig dersom folk flest gjennomskuet liberalismens relativitet, og som frie mennesker tillot seg å være liberale om morgenen, sosialister midt på dagen og konservative om kvelden. Det er selvfølgelig det Cathrine Holst viser til når hun i sin artikkel fremholder at ingen foreldre vil være totalt liberale i forhold til sine barn. Men da snakker hun om personer i samfunn med mye liberal ideologi, ikke om de indre føringer i det liberale tankesystem. Og dessverre, det er ikke alle som ser selvmotsigelsene i dette tankesystem, men postulerer freidig de liberale prinsipper som udiskutable verdier.
Det vil her føre for langt å vise til alle data og sammenhenger der en liberal ideologi kan virke like fordummende som andre forenklende ideologier. La meg likevel avslutningsvis nevne at jeg har drøftet dette spørsmålet i min bok Dysfunctional Culture. The Inadequacy of Cultural Liberalism as a Guide to Major Challenges of the 21st Century, som kom ut på University Press of America for noen måneder siden. Her argumenterer jeg for at en liberalisme uten motperspektiver kommer til kort i forhold til en økologisk utfordring, i forhold til en demografisk reproduktiv utfordring og i forhold til utfordringer knyttet til samfunnet som et moralsk fellesskap.
Jeg er ikke særlig overrasket over at ingen norske aviser har villet omtale denne boken. selv om et par amerikanere har brukt ordet “excellent” i sine omtaler. Vi har knapt en eneste ikke-liberal dagsavis her i landet. Mer overraskende, i allefall for meg, var det at den arabiske fjernsynskanalen Al Jazeera i flere måneder la ut en tekst, på både engelsk og arabisk, med relasjon til boken.
Sigurd Skirbekk
Professor emeritus