Følg henstillingen fra Flyktninghjelpen, UNHCR og FN la afghanerne i Norge få bli! Det er bare få dager siden internasjonale medier brakte sterke bilder fra Afghanistan der vi utvetydig ble minnet om at situasjonen i landet fortsatt er preget av terror og krig. Internasjonale kommentatorer sammenligner disse sammenstøtene med krigshandlingene som landet gjennomgikk like etter talibanregimets fall i 2001. Og igjen konstaterer man at talibans hvite flagg bæres høyt i sentrum av Kabul by.
Det hører også med til nyhetsbildet at vi daglig hører om titalls afghanere som drepes i kamphandlinger og voldelige aksjoner i ulike deler av landet. Det er på denne bakgrunn det blir uforståelig at norske myndigheter fortsetter arbeidet med å iverksette utsendelsen av flere hundre afghanske asylsøkere fra Norge.
Situasjonen i landet er langt fra trygg, det gjelder også hovedstaden Kabul. Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) og FN deler langt på vei denne oppfatningen, og den norske regjering blir i klartekst bedt om å omgjøre deportasjonen av afghanerne og følge tilrettevisningen fra FN-systemet. Vil Den norske regjering bestride holdbarheten i argumentasjonen fra UNHCR og FN?
Samtidig med at Flyktninghjelpen, UNHCR og FN kommer på banen, opplever vi at et hundretall afghanere tyr til den mest ekstreme protestmetoden som mennesker kan ty til for å protestere mot (lovlige) politiske vedtak en massiv sultestreik.
Dette er en aksjonsform som vi i Norge heldigvis ikke er vant til. Og de politiske konsekvensene av å bøye av for denne type aksjonsformer, fortoner seg forståelig nok vanskelig å forholde seg til. Likevel vil man i løpet av kort tid oppleve at det politiske systemet utfordres av hendelsene ved domkirken i Oslo og tilsvarende aksjoner andre steder i landet.
Ingen trenger et øyeblikk å tvile på at mange av de sultestreikende afghanerne mener alvor med sine uttalelser: De er villige til å dø i solidaritet med sine landsmenn. Og de uttrykker frykt for hva en tvangsmessig deportasjon vil innebære: De har en ektefølt frykt for sitt liv!
Mitt håp er at den norske regjering ikke lar det komme så langt, men griper “redningsplanken” som Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) har lagt ut. Ikke fall for fristelsen å bruke store politistyrker for å pågripe og deportere desperate demonstranter, men ta dere tid til å vurdere afghanernes situasjon på nytt både som gruppe og individuelt. Det er bare på denne måten at regjeringen kan vise at formuleringene om flyktning- og asylpolitikken i Soria Moria-erklæringen er annet enn tomme ord. Det hviler et særlig ansvar på SV (og Den norske kirke). Med ønske om en lykkelig utgang i denne saken,
Erling Scherffenberg Nilsen
Adjunkt