Etter at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i forrige uke la frem en rapport for FNs sikkerhetsråd om Irans manglende samarbeid med atomenergibyrået, har faren for krig blitt betydelig større. De siste rapportene om Irans langdistanseraketter som kan nå Europa, iranske lederes uttalelser om utslettelse av Israel samt nyheten om treningsleirer for over 40.000 selvmordsbombere som er villige til å ramme amerikanske interesser over hele verden, gjør at selv de mest optimistiske regner med at en krig er uunngåelig.
Det handler om en krig som kan spre seg til hele Midtøsten og muligens til Europa. For første gang siden 60-tallet er det på alvor snakk om en konflikt der det kan brukes atomvåpen. Det eneste som kan forhindre en slik krig synes å være regimeendring i Iran.
Norge som fredsnasjon har holdt en påfallende lav profil i denne krisen. Dette skyldes til en viss grad fraværet av en klar “Iran-politikk” fra norsk side. Mye tyder på at Norge mangler en selvstendig analyse av situasjonen i Iran.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har ved flere anledninger uttalt at “maktforholdene i Iran er uoversiktlige” og “situasjonen er uklar”. Iranske myndigheter og diverse grupperinger innenfor regimet har vært hovedkilden for informasjon om det iranske samfunn. Ikke overraskende har de fleste norske antagelser om reformer i Iran i de siste årene slått feil.
En gjennomgang av Norges politikk i forhold til Iran viser at denne politikken i stor grad har vært preget av velvilje overfor det iranske regimet og at den har vært drevet av økonomiske interesser. På slutten av 90-tallet oppgraderte Norge og flere europeiske land sine politiske og økonomiske forbindelser med Iran. Man kalte politikken “kritisk dialog”. Fra EUs side skulle økonomiske forbindelser være betinget av forbedringer i menneskerettighetssituasjonen i landet og tilbaketrekningen av fatwaen mot Salman Rushdie. Norske investeringer skulle ikke være betinget, men det ble ofte påstått at disse skulle bidra til å styrke den “reformvennlige” fløyen av regimet representert ved president Khatami.
I ettertid ser vi at det som skulle være en kritisk dialog, i virkeligheten var “ukritiske” og prinsippløse investeringer med store gevinster både for det iranske regimet og investerende selskaper som blant annet Statoil og Norsk Hydro. I dag er menneskerettighetssituasjonen i landet verre enn på lenge, og fatwaen mot Rushdie står fortsatt ved lag.
Til gjengjeld har Irans krigsrammede økonomi, som den gangen led under handelsboikotten fra USA, fått et stort løft. De enorme inntektene som følge av norske og europeiske investeringer, er blitt brukt til opprustning av regimets militære kapasitet og videreutvikling av atomprogrammet.
Takket være disse inntektene har Iran vært i stand til å kjøpe og videreutvikle langdistanseraketter som muligens kan ramme mål i Europa. Befolkningen i Iran har derimot blitt fattigere i de siste årene, og ifølge offisielle tall ligger mellom 40 og 50 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det må også sies at investeringene i Iran har vært lønnsomme for norske og europeiske oljeselskaper, siden regimet ofte har gitt dem meget gunstige investeringsbetingelser. Men regimet har også kommet med sine politiske krav.
Et veldig viktig krav har vært opphør av politiske forbindelser med iranske opposisjonsgrupper som kjempet for å styrte regimet, nemlig Mujahedin-e-Khalgh (MEK) og det nasjonale motstandsrådet (NCRI). Dette kravet har både Norge og EU gått med på. Vel å merke var det MEK og NCRI som for første gang avslørte Irans hemmelige atomprogram, og de har ofte kommet med presise opplysninger om det som foregår i landet.
I fravær av politiske forbindelser med opposisjonen har opplysninger fra iranske myndigheter og diverse fraksjoner innenfor systemet vært de eneste den norske regjeringen og EU kunne bygge sine analyser på. Dette er muligens grunnen til at utenriksministeren opplever forholdene i Iran som “uklare og uoversiktlige”.
Norske myndigheter og oljeselskaper må ta sin del av ansvaret for at regimet i Iran har gått så langt som det har i sine trusler mot freden. Norge har et historisk og moralsk ansvar for å spille en mer aktiv rolle for å forebygge en krig i området. En god start kan være å gjenoppta politiske forbindelser med iranske opposisjonsgrupper for å få et bedre bilde av forholdene i Iran, samtidig som man trapper ned økonomiske forbindelser for ikke å bidra ytterligere til styrking av et av verdens farligste regimer.
Mahmood Amiry-Moghaddam
Forsker ved UiO