Svenske Göran Rosenberg beskriver under tittelen "Liberalisme for de fremgangsrike" (Morgenbladet 5. mai) en liberalisme som ikke er ny, men temmelig gammel. Uansett hvor "Neo" noen måtte stemple den som. Personene som beskrives er ikke "nyliberale", heller ikke liberale i sin alminnelighet, snarere må de kunne kalles gammelliberalister.
Til slutt spør Rosenberg: “En gang fantes det en liberalisme som forsto at individets muligheter forutsetter kollektivets plikter. Hvor finnes den i dag?”
Et merkelig spørsmål. I Sverige er det ett parti som bekjenner seg til denne sosiale liberalismen, Folkpartiet liberalerna. Det samme er tilfellet i Norge Venstre. Verre er det ikke, og det er ingen som helst grunn til å knytte ordet “liberal” som politisk begrep til noen andre retninger enn den disse partiene representerer. Enhver med redelige hensikter i politisk debatt bør vite å skille mellom to hovedretninger i liberalismen den liberale og den liberalistiske. De skilte lag på 1800-tallet.
Atle Hagtun
Sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe