Mahmood Amity-Moghaddam skriver i Morgenbladet 5. mai at “Norge har et historisk og moralsk ansvar for å spille en mer aktiv rolle for å forebygge en krig i området” (Iran). “En god start kan være å gjenoppta politiske forbindelser med iranske opposisjonsgrupper.”
Siden Amity-Moghaddam like før beklager at man har brutt forbindelsene med Mujahedin-e-Khalgh (MEK) og NCRI, antar jeg at han først og fremst mener disse organisasjonene og deres søsterorganisasjoner, der Maryam Rajavi er “dronningen”. Disse organisasjonene har ganske riktig vært svært så aktive når det gjelder å forråde landet sitt ved ikke bare å sende ut detaljerte kart over områdene der anriking foregår, men også navnene på dem som er ansvarlige for dette de ønsker åpenbart amerikansk bombing og intervensjon. I tillegg har organisasjonene en stygg historie. De måtte rømme Iran etter revolusjonen og slo seg ned i Paris, inntil de også ble utvist der ifra og slo seg ned i Irak. Dette var i 1986, under Iran-Irak-krigen, som MEK lenge hadde støttet på Iraks side. Aktivitetene økte etter at de flyttet til Irak, og organisasjonen er medansvarlig for Saddam Husseins undertrykking av både shiamuslimene i sør og ikke minst kurderne etter den første Gulfkrigen. Under massakren i Halabja var de Saddams sterke støttespillere. Fra sine leirer nær grensen til Iran gjorde de stadige raid mot sine landsmenn.
MEK har vært ansvarlig for mange angrep både på amerikanere i Iran, sivile og ledende politikere, mange med dødelig utgang. De sto til og med bak et angrep mot den forrige presidenten i Iran, den framskrittsvennlige Mohammad Khatami, i 2000. I 1981 ble 70 personer drept da de bombet kontorene til The Islamic Republic Party.
Om de hadde en viss støtte i Iran i tiden rundt og etter revolusjonen, er den i dag totalt fraværende. Iranerne er i dag minst like redde for dem som for det sittende regimet. Derimot har en del eksiliranere og andre interesser som denne organisasjonen kan ivareta; den kan utvilsomt være gunstig å bruke for dem som ønsker å splitte iranere for sjøl å få makt økonomisk eller politisk.
For meg er det ufattelig at det finnes iranere som ønsker at andre skal bombe landet deres; som ønsker krig. For det er det Amity-Moghaddam i praksis gjør. Så lenge Iran anriker uran til fredelige formål, er det ingen som har noe med det å gjøre. Og skulle det gå samme veien som med Pakistan og India ja vel. Hva er det annet enn USAs oppfinnelse “Den onde akse” som skulle tilsi at regimet i Iran er farligere enn disse?
Elisabeth Reehorst
Lærer, Bergen