Debatt

Disiplinering, grunnforskere og oppdragsforskere på UiO

I Morgenbladet 5. mai personifiserer Finn Erhard Johannessen debatten om disiplinering på UiO ved å anklage undertegnede for å spre usannheter på e-post. Den slags uspesifiserte og udokumenterte anklager ligger på et nivå som en ikke venter i pressedebatter. Johannessen kom til UiO fra BI, og har tatt med seg kommersielle vaner derfra. Han har vært en av dem som sterkt har motsatt seg åpenhet omkring vitenskapelig ansattes inntekter fra oppdrag. Ingen vet hva som er sant og usant omkring disse spørsmålene så lenge det legges lokk på innsyn og debatt.

Hans innlegg inviterer til noen generelle kommentarer. Norges forskningsråd (NFR) har de siste årene konsentrert mer av sine bevilgninger om store prosjekter. I humaniora blir stadig mer av energien på UiO-instituttene konsentrert om å få slike prosjekt. Byråkratiet tenker i penger og prioriterer å skaffe universitet midler utenfra på denne måten. Universitetsinstituttene driver langsomt i retning av å bli oppdragsforskningsinstitutter som vi jo har mange av her i landet fra før. Perspektivet i de ansattes tenkning endres. Kan vi til neste søknadsfrist for NFR eller fra private oppdragsgivere stable på beina et prosjekt som kan gi oss penger og friår? De sterkeste i et slikt spill blir personer som fleksibelt kan hoppe inn for å danne “nettverk” omkring kjappe ideer som en tror har mulighet for gjennomslag. Søkere fra UiO utnytter universitetsinstituttenes rykte for grunnforskning til å fremme egne prosjekter, men bidrar til å sage over greina de sitter på.

Byråkrater og vitenskapelig ansatte som tenker i penger, vil vurdere kolleger og nyansatte ut fra hvor nyttige de er i dette spillet. Her er folk som tidligere har vært ansatt på oppdragsforskningsinstitutter spesielt nyttige. Fra mitt eget institutt organiseres i år en søknad for å hale i land en 20-millioners kontrakt med NFR. Fem ansatte fra instituttet er involvert. Lederen var tidligere langvarig ansatt på BI, to andre på henholdsvis Institutt for samfunnsforskning og PRIO. De som skaffer seg slike prosjekt har fordelen av en trygg, fast ansettelse på UiO, kombinert med at prosjektene deres gjør at de kan kjøpe seg fri og etablere seg som en overklasse innad på instituttet. Grunnforskere som tenker på hvordan vi kan fornye og langsiktig styrke forskningstradisjoner og instituttmiljøer, får lite av ressursene og blir gående som et instituttproletariat. Det er også et problem at ansatte som kommer fra oppdragsforskningsmiljøer tenker mer byråkratisk-autoritært og derfor skaper motsetninger.

Alle som arbeider på oppdragsforskningsinstitutter har sin utdannelse fra universitetene. Sterke grunnforskningsmiljøer med forskningsbasert undervisning er en forutsetning for høy kvalitet i hele det nasjonale fagmiljøet. Det er viktig å diskutere forholdet mellom grunnforskning, prosjekt- og oppdragsforskning åpent før det er for seint – både i Morgenbladet og i instituttintern e-post.

Arnved Nedkvitne

Professor i historie, Universitet, i Oslo

Mer fra Debatt