Peter Kemp og Marcel Gauchet presenterer i Morgenbladet 31. mars og 7. april hvert sitt syn på hvilken posisjon Vesten bør ha i en verden hvor geografiske avstander blir stadig mindre, og hvor motpolene i det globale kulturelle spenningsfeltet manifesterer seg stadig tydeligere i sin divergens.
Gauchets oppskrift på hvordan vi bør forholde oss til fremmede kulturer har som grunningrediens et skille mellom de troende som personer, og troen som "tankesystem". Dette skillet mener han åpner for muligheten til å tilfredsstille både de vestlige akademikere, som får bedrive sin religionskritikk i full frihet, og de islamske religiøse ledere, som kan sole seg brune i vestens respekt for deres person. Genialt! Eller?
Hva nå om respekten for den troende ikke så lett kan løsrives fra respekten for den troendes tro? Gauchet sier selv at å fornekte ytringsfriheten i vår vestlige verden, ville "være det samme som at man prøver å fornekte seg selv". Pussig sammenlikning av en som forsøker å skille mellom den troende og den troendes tro. For dersom en fornektelse av det vi tror på vil være det samme som å fornekte oss selv, ja da blir vel en respektløshet overfor det de tror på det samme som en respektløshet overfor dem. Og da klapper vel jord og himmel sammen for Gauchet, eller hva?
Skal man følge Kemp, som betoner at troen ikke bør reduseres til noe privat, men anerkjennes som personlig og “derfor kan og […] må ytre seg offentlig”, blir Gauchets skille mellom respekten for den troende og den troendes tro, problematisk, da troen, snarere enn å være et “tankesystem” viser seg, nettopp, som personlig. Gauchets skillelinje fortoner seg, i lys av dette, som en mislykket redningsaksjon på den absolutte frihetens vegne.
Kemp konkluderer på sin side med at “man kan nå bare håpe at alle parter i denne striden om religion og politikk etter hvert kan innse at de må møtes i et krav om frihet under ansvar”. Dette etter å ha fremhevet at “vi lider under vår mangel på “forståelse” og anerkjennelse av andres livsformer”, men åpenbart uten å innse at denne “forståelsen” også må omfatte en “forståelse” for livsformer som ikke har friheten som et grunnleggende prinsipp. Kemp kan dermed anklages for å gå i sin egen felle ved å fremføre friheten, om enn under ansvar og ledsaget av ydmykhet, som Konklusjon og som Sannhet.
Kemp synes å fremholde "et fredfullt samfunnsliv" som målet for ethvert samfunn, og "frihet under ansvar" som den etiske vidundermiksturen. Men hvordan forsvares disse premissene? Kanskje kan de sies å være uttrykk for noe såkalt commonsensisk, noe ganske enkelt selvinnlysende? Kemps påstand om at vi bør forholde oss til fremmede kulturer med "gjensidig hensyntagen av samme art som den vi viser hverandre i familien og vennekretsen", fremstår som en appell til en slik common sense.
Men stopp en hal! Er det ikke her vestlige familier og vestlige vennekretser og vestlige måter å forholde seg til hverandre på som Kemp refererer til? Og er det ikke nettopp disse våre mest selvinnlysende sannheter som vi bør være forsiktige med å fremstille med stor S, da det som er common i common sense kun er common for oss i Vesten?
For kanskje holder det ikke å si at “det avgjørende er at vi kan stå forskjellige steder og ha forskjellige overbevisninger som vi kan være uenige om, uten at det hindrer oss i å søke enighet om det som er godt og rett”, dersom vi allerede har bestemt både mål og middel i denne prosessen.
Kanskje er innsatsen, dersom vi ønsker å forstå den mest fundamentalistiske islamist, langt høyere og langt mer skremmende. Kanskje må vi innse at vi, i et slikt forståelsens spill, må berede oss på å tape våre mest grunnleggende prinsipper, det vil si vår frihet, vår rasjonalitet og vår moral. Og kanskje kan da endelig problemet ekspliseres som at vi ikke vil, ikke tør forstå?
Magnus Løvold
Student, Paris