Maleren Jan Ove Tuv skriver i Morgenbladet 24. mars at han hørte et matprogram i radioen der jeg blant annet skal ha sagt at malere på 1600-tallet var håndverkere, ikke kunstnere, men uten å opplyse om at dette er en lære Nerdrum og han selv har prediket i over ti år. Videre mener han at min utlegning av Kant og kitsch ikke henger på greip, og at dette kanskje henger sammen med at jeg er redd for å bli kalt nerdrumianer.
La meg ta det siste først: Hvorfor i all verden skulle jeg være redd for å bli tatt til inntekt for Odd Nerdrum? Nerdrum er jo ikke lenger uren. Selv om han i dag kjemper en heroisk kamp for ikke å bli en del av det gode selskap, er han for lengst godtatt av alle de værhanene som for tyve år siden fordømte ham. Å kalle seg kitschkunstner ser heller ikke ut til å ha hjulpet ham mot kuratoriatets klamme omfavnelse, kanskje snarere tvert imot. For snart 40 år siden oppsøkte Odd Nerdrum popkunstneren Andy Warhol på The Factory i New York. Da de kules skytshelgen omsider fikk se hans arbeider trakk han bare på skuldrene og sa: “Why not.” Det er vel omtrent den samme reaksjonen Nerdrum blir møtt med i dag blant Warhols relativistiske etterplaprere i vårt hjemlige kunstliv.
Når det så gjelder selve diskusjonen rundt Kant og kitsch, må jeg bare fastslå at vi er uenige. Jeg tror Nerdrum, Tuv & co. har et poeng når de kritiserer Kant for å utelukke det rent sanselige ved kunstopplevelsen, samtidig som jeg er enig med Kant i at kunst og vår evne til å utsi smaksdommer er og blir en fundamental del av det å være menneske, enten vi nå er født før Kant eller etter Tuv.
Til slutt: Når en kunstner er ferdig med et bilde, pleier han gjerne å signere det. Det betyr at verket er hans eiendom, og at det ikke kan brukes uten hans tillatelse. Slik er det imidlertid ikke med ideer, synspunkter og oppfatninger, hvis man da ikke er konseptualist, en kunstretning jeg skulle tro at Odd Nerdrum og His Master’s Voice, Jan-Ove Tuv, sto nokså fremmede overfor.
Tommy Sørbø
Kunsthistoriker