Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er for meg summen av hus, folk, tanker, planer og dokumenter, verktøyer, teknologier, uttrykk, produkter og produksjoner og tiden vi deler. Kommunikasjonen om delene og mellom dem er langt fra tilfredsstillende. Det må vi arbeide med å forbedre.
At vi fikk samorganisering før samlokalisering er stikk i strid med løfter og forutsetninger fra 1996. Det er nå likevel realitetene. (Gammel kinesisk forbannelse: Måtte du leve i en tid med forandringer.) Omstillinger innebærer forandringer og fagkapitalen må gis rom for utvikling i de nye systemene. På fakultet for visuell kunst er det omfattende og representerer: fotokunst, grafisk kunst, maleri, performance, videokunst, metall- og smykkekunst, skulptur, keramisk kunst, multimedia, tekstilkunst og utprøvinger i lyd, bilde, tekst.
Ved å synliggjøre alle positive forskjeller og vise veier til personlige, sterke, selvstendige uttrykk håper jeg vi kan ha en tilnærming som ikke reduserer noen. Mulighetene er mange og fordrer nye tanker og ulike diskurser. Jeg ønsker en slik arena velkommen.
På slutten av 80-tallet visste vi ikke hva data kom til å bli innen våre fag. Vi må ivareta en åpenhet med fokus på muligheter. Jeg har alltid i møte med også andre kunstarter som musikk, teater, arkitektur og så videre funnet lærdom som smykkekunstner. Anders Eiebakke viste meg bildet av en bomullsgenser på macen sin sist vi møttes. Der hadde han plan for hvordan han skulle benytte silketrykk på et plagg.
Det er de individuelle kunstneriske prosjektene som driver fag og fagdiskursene våre videre. For at det skal være en god utdanning ser jeg det som viktig at vi dyrker forskjellene og favner tradisjoner som spenner fra steinalderteknologier, steinhugging med mer til digitale medier og samtidig være forberedt på en ukjent fremtid. Samfunnet skal erfare at vi behersker denne store foranderlige arenaen og derav komme til å satse på KHiO.
Karen Disen
Smykkekunstner